Tydelig tro
Mens religionsutøvelse over store deler av verden og blant mange av våre nye landsmenn utøves med stolthet, tydelighet og verdighet som en viktig del av deres identitet, er vi som har en kristen tro i Norge i ferd med å leke gjemsel med vår tro. Spør noen om vi er kristne svarer de fleste så kronglete og diffust og betinget at det høres som nei eller tja. I motsetning til andre religionsutøvere som med stolthet sier: «jeg er buddhist», «jeg er muslim», «jeg er hindu», er det noe forlegent og uforløst over nordmenns trosbekjennelse. Kanskje ble tydeligheten og klarheten ødelagt av tidligere tiders skjelning mellom personlig kristen, bekjennende kristen og vet ikke-kristen? Kanskje ble den tydelige bekjennelsen: jeg er kristen fordi jeg er døpt og tror på Jesus, fortiet fordi troen ikke lenger var en del av en personlig og kulturell identitet, men en slags fjern privatsak som ingen hadde noe med. Ingen har vel noe med om jeg er kristen eller ikke!
En førsteklassing jeg kjenner ble før jul mobbet fordi hun bar et lite korssmykke i halsgropen på skolen. En tenåring fortalte meg at det var tøft å være annerledes på ungdomsskolen, og «at hun ikke våget å stå fram som kristen».
Artikkelen held fram under annonsen.
Hvem av oss har ikke kjent på vegring og forlegenhet mot å være tydelige. Vi voksne kunne derfor bli mye mer frimodige forbilder i å være tydelige og respektfulle om vår egen og andres tro. Selvsagt tviler vi. Selvsagt er det mye ved kirken vi ikke liker, og meninger vi strides om. På tross av kirkens mangler, stridigheter og feil har vår kristne kulturarv gitt mengder av gode frukter til folk og land. Tenk om vi kunne lære av våre trosfeller i eget og andre land og tre fram tydeligere med vår tro? Det mest bekymringsfulle er ikke synkende medlemstall i kirken selv om vi skulle ønsket dette utviklet seg annerledes. Det virkelige bekymringsfulle er alle de som i bunnen av sitt liv og sin identitet har en tro, men sjelden eller aldri trer fram med den og vedkjenner seg den.
Kirken har en lang tradisjon i å fastholde symboler og tegn som synliggjør budskapet. Et av de viktigste, i så måte, har vært korset i forskjellige størrelse og form, hva enten det har blitt hengt opp i kirkerom eller blitt anvendt av mennesker som et kjært smykke. Det var det siste som var tilfelle i Kristiansand for et par år siden. Et lite kors på 1,5 cm, men likevel så kraftfullt og symbolsterkt at det ble aldeles for mye for en skarve nyhetssjef som ga nyhetsankeret sitt korsnekt. Mange tok til motmæle, og noen forsvarte nyhetssjefens inngripen. Og nå fortsetter korsnekt og forbud mot juletregang og andre restriksjoner som et allment akseptert reaksjonsmønster. Og det er ikke våre nye landsmenn som leder an i protestaksjonene!
En av de viktigste symbolhandlingene i kirkens historie har vært å tegne seg med korsets tegn, en skikk som vi nordmenn har hatt et ganske fjernt forhold til. I de siste tiårene har mange av oss observert stadig flere idrettsutøvere fra sydlige eller østlige deler av Europa som «korser seg» før de starter i konkurranser. Samtidig har man i kirkelige kretser blitt mer og mer opptatt av å tegne seg med korsets tegn i det man går inn i kirken, tar imot nattverden eller mens presten lyser velsignelsen. Det handler om å vedkjenne seg sin tro.
Allerede tidlig i oldkirken begynte de kristne å gjøre et lite korsets tegn i pannen. Etter hvert ble dette erstattet med et større kors som ble tegnet fra panne til bryst, og fra venstre skulder til høyre skulder. Ved å gjøre korsets tegn på denne måten stilte en opp et skjold foran seg, som en beskyttelse mot det onde. Langfredag døde Jesus på korset for alles synder. Det å tegne seg med korsets tegn var ment som menneskets gjensvar og takknemlighet for dette mysterium.
Derfor tegner vi barna våre med korsets tegn når vi døper dem, som et skjold og en beskyttelse. Vi tegner hverandre med korsets tegn når vi ber og salver for syke, og mange av oss gjør det også som avslutning på Skriftemål og ved forbønnshandlinger. En av dem som har skrevet klokt om dette i vår tid er den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. I sin bok om etterfølgelse sier han: «Nåden er kostbar fordi den kostet Kristus livet, og den er nåde fordi den gir oss livet.» La oss derfor øve oss på å tegne korsets tegn, og ikke gjemme det bort verken til hverdag eller fest! La oss være stolte av korset og tydeligere i å vedkjenne oss vår tro. Det muliggjør dialog, fellesskap og forsoning.
