Hufsene og tufsene og alle de andre i den lille Hallingdalskogen

Det var en gang for ikke så altfor lenge siden at det lå en fin liten skog tett opp mot tregrensa. I skogen bodde det Hufser, Tufser, Alver, Troll, og noen mindre små Trolter og Brolter….

De hadde ikke store skogen å dele på, men likevel var de strenge med å holde sine grenser atskilt. Slik hadde det alltid vært og slik måtte det være. Tenk om en Trolte samarbeidet med en Tufs? «Nei, slikt veit ein ikkji resultatet tå, så det var det tryggast å halde seg langt vekke frå.»

I den ene delen av skogen jobbet Hufsene med å samle sammen mest mulig vann. De tenkte at om en hadde mest mulig vann, så ville det meste andre ordne seg. De samlet vann i kopper og kar, i bøtter og trau,.. ja i alt de kunne samle vann i. Det var mye vann i området, men de gikk sultne dag inn og dag ut.

Litt lengre nedi skogen, slapp sollyset bedre til. Der var det varmt og godt. Her jobbet Troltene iherdig med å dyrke korn og grønnsaker. De jobbet fra tidlig til sent, men likevel var det tregt med avlinger. Troltene kikket mistroisk opp på Hufsene… Hvorfor deler de ikke litt vann med oss? Da hadde jo avlingene våre blitt dobbelt så store! Irritasjonen vokste i takt med at avlingene lot vente på seg. Her måtte det forhandlinger til.

Tufsene og Alvene var naboer. De jobbet med sitt, og daglig så kjeklet de om hvem som hadde den fineste plassen i skogen. Tufsene ropte over til Alvene: «Vi har den fineste skogsteigen. Her kan vi ha møteplass for alle i skogen.» Alvene skreik tilbake. «Nei du, vi har den fineste steinnabben, og her kan vi finne ly om været er dårlig. Vi lager samlingsplass for alle her hos oss!» De ble værende med å rope til hverandre dag inn og uke ut, uten at det ble noen avklaring på det hele.

Trollene i ene utkanten av skogen var mest opptatt med sitt. De laget orkester av alt de kunne spille på. Det var musikk og leven seint og tidlig. Dette var så spennende at det kom vandrende andre fra andre skogsområdet for å høre på alt levenet, og kanskje også lage litt ekstra leven selv. Trollene var stolte av at de var så populære, men det ble trangt om plassen til tider. Så trangt at de måtte ligge tett tett sammen. Med alle sovelydene til de langveisfarende, ble det lite søvn på Trollene, og de var konstant trøtte.

I en annen utkant satt Broltene. De var ikke store og led litt under mindreverdighetskomplekset sitt. En dag fikk de en utaskogs gigant til å bygge store huler og gammer på skogsteigen sin. Dette gjorde dem veldig opprømte. De drømte om nå å bli like store som Hufsene, Tufsene og Alvene… til sammen. Åh, hvilken lykke det ble. De bygde og bygde i all sin optimisme, men de ble verken høyere eller flere av den grunn. Så var de like langt igjen.

Skogen fungerte på sitt vis, men Trollene var veldig misunnelige på alt vannet til Hufsene. Alvene og Tufsene kranglet om hvem som skulle ha en felles møteplass for alle i skogen. Broltene gikk rundt og dagdrømte og Troltene sleit med sitt i den steikheite varmen.

En dag da en Trolte møtte på en Alv og en Brolte, satt de seg ned i lyngen og delte på en diger matpakke. De ble sittende og snakke om løst og fast, og så var det en av dem som kom på en god idé:

Hva om vi opphever skogsgrensene og deler på det vi har? Da får Troltene mer vann. Vi kan ha musikk og leven i hele skogen, alle kan nyte godt av avlingene i det varme skogsområdet og vi trenger ikke kjekle mer…. Ideen var jo lysende og genial på samme tid. Som tenkt så gjort. De la vekk grensesteinene sine, og alle kunne nyte godt av hele den flotte Hallingdalsskogen.

Gry Herland

Hallingdals-tausen