Ber kommunestyret om hjelp

Takk for at kommunstyret tar seg tid til Folkets spørretime i en travel førjulstid. Jeg er her i dag for å spørre dere om dere er villige til å stå sammen om et opprop om en mer human asylpraksis. Jeg vil spørre dere om dere kan gi et tverrpolitisk signal oppover i deres respektive sentrale partier om å få gjeninnført RIMELIGHETSKRAVET. Kan dere kreve at alle tvangsreturer blir stanset inntil alle 26 spørsmål fra ministeren er besvart og avklart?

Når et helt kommunestyre samler seg om et felles mål, så blir det lagt merke til. Dette trengs NÅ

Asylforliket i november så ved første øyekast bra ut. Men når en nå ser hvordan kriteriene er satt, så er dette et glansbilde uten innhold og helt uten effekt. Barna som bodde i Hemsedal er flyttet, men de bor fremdeles på mottak de fleste av dem. Alle med avslag hadde et håp om allikevel å få bli. Så viser det seg at de må innfri tre kriterier for at saken deres skal gjenopptas. De fleste har to kriterier innfridd. Med dette så har de ingen sjans.

I mange av avslagene så står der at historien i asylintervjuet ikke er troverdig. Det står ingenting om hva som ikke er troverdig. Da blir det bare en påstand som er helt uangripelig, og som det heller ikke kan ankes mot.

Jeg vitnet i rettsmøtet til Yosef Andar den 4.desember. Hans historie er heller ikke troverdig i følge domsavsigelsen. Statsadvokaten mente at han trygt kunne reise hjem til sin mor og sine søsken. Mor bor i et Talibanstyrt område, og Yosef mistet sin bor på veien mot europa. Statsadvokaten mente at Yosef sin fortelling om at Taliban slo mor i hodet med gevær til hun blødde, ikke er troverdig – for Taliban slår ikke kvinner. Hvis det er noe som skjer i Afghanistan så er det vel at kvinner blir slått. Kvinner er absolutt nederst på rangstigen, og Taliban er voldelig med absolutt alle. Å sende Yosef hjem med to avkuttede fingre – kan sammenliknes med merkingen av jødene før 2. verdenskrig da de måtte gå med stjernet på jakkene. Han er merket – og blir med det et umiddelbart mål. Dette er fakta hentet fra folk som kan Afghanistan , som har jobbet der i 5 år og som fremdeles ER der.

En annen av mine gutter blir kjørt fra Narvik til sykehus i Tromsø ukentlig. Han vil ikke leve lenger, og prøver på alle måter å ta livet sitt. Han er så redd for å bli sendt tilbake at han heller vil dø. Må noen virkelig dø før vi tar til vett. Hans historie er heller ikke troverdig. Han ventet i 18 måneder i Norge før han fikk asylintervju. Et og et halvt år i mottak UTEN at saken hans er påbegynt. Det i seg selv er helt skrekkelig. Og da forventer Udi av en ung gutt at han skal huske detaljer og rekkefølge på det mest traumatiserende han har opplevd. Om en har lest litt om traumer, så VET en at for å overleve , så glemmer hjernen opplevelser og detaljer. Hjernen går i dvale for å opprettholde de aller mest sentrale funksjonene. Det er ikke det at han ikke husker eller at han ikke har opplevd, men hjernen har ikke tilgang til denne informasjonen. Dette gjelder for oss når vi blir utsatt for ekstreme påkjenninger, og det gjelder for asylbarn.

Jeg har kontakt med ca 10 gutter som har rømt landet, og som nå befinner seg i andre europeiske land. De er i Tyskland, Frankrike, Spania og Østerrike. Noen bor i mottak, og noen bor på gata. Jeg skjønner ikke at Norge kan aksepterer at barn som vi har et ansvar for bor på gata, og vi løfter ikke en finger for å hjelpe dem. Hva om dette hadde vært Kasper og Bastian? Om de hadde vært foreldreløse, og hadde bodd på gata i Paris. Ville Hemsedal gjort noe? Ville barnevernet gjort noe? Ville politiet gjort noe? Ville UD gjort noe? Ville du ha brydd deg? Ja, alle ville gjort masse. For barna fra Langeset gjør vi INGENTING. Kasper og Yosef var klassekamerater i fjor….

Yosef skulle vært returnert til Kabul 11.desember. Han motsatte seg returen, og da ville ikke personalet i flyet ha han med. Han er tilbake på Trandum. Han skal ha et nytt fengslingsmøte i morgen, og PU planlegger en ny retur av Yosef 6. Januar. At han klarte å motsette seg på flyet, selv etter en sprøyte i rompa, forteller meg at han er så desperat at han bruker alt han har for å få bli. Jeg er redd for at han den 6. januar blir helt neddopet, satt i bodycuff og blir nærmest båret inn på flyet. Da har han ingen sjans.

Er det sånn vi vil behandle de aller mest sårbare? Jeg må innrømme at jeg sover dårlig for tiden. Jeg er heller ikke for at folk skal kunne krangle seg til å få være i Norge. Norge skal ikke redde verden. I denne saken har vi med en gutt på 17 år, som UDI mener er 18 år. Jeg har vært sammen med han nesten daglig i et år, og vurderer hans mentale alder og kapasitet til å være mellom 12-13 år. En psykriatisk vurdering av han konkluderer med mental alder på 8-9 år. Han er altså et barn – på alle måter et barn!

Strategien som vår integreringsminister har valgt, gjør at enda flere rømmer landet, eller fortsetter å skade seg til de lykkes med å avslutte livet. Det finnes snart ikke barn igjen i mottak, og de få som er her lider. VI SER DETTE - VI VET AT DETTE SKJER og vi gjør ingenting. Vi må klare å sette en høyere standard for hvordan vi ivaretar barn.

Kan jeg be Kommunestyret om å fatte et vedtak om å tverrpolitisk anmode sine moderpartier om å få gjeninnført rimelighetskravet, og få fortgang i gjennopptakelsen av sakene. Sett et krav om at alle tvangsreturer blir stoppet inntil alle 26 spørsmål fra Listhaug er besvart og avklart.

Barna rømmer videre til en ny usikker fremtid, de driver med utstrakt selvskading, og jeg er oppriktig redd for at vi mister flere av dem før vi kommer til handling.

Hvis noe av det jeg har sagt er uklart eller dere har spørsmål til meg før dere vedtar dette, så svarer jeg gjerne etter beste evne.

Gry Herland