Mongolia vil ikke angripe sine naboer

Det vekket min oppmerksomhet når jeg leste nylig i nyheter på nett, hvordan den tidligere mongolske presidenten Tsakhiagijn Elbegdorzj, kommenterte Tucker Carlson sitt intervju med Vladimir Putin.

I et innlegg på X (tidligere kjent som Twitter) brukte han Putins logikk og pekte på at russiske områder kanskje burde vært mongolske. – Etter Putins intervju har jeg funnet et historisk mongolsk kart, som Elbegdorzj har publisert på X.

På kartet som den mongolske presidenten viste til, dekket Det mongolske riket enorme deler av dagens Asia – inkludert store områder innenfor Russlands grenser. (Mongolriket, fra 1206 til 1368, regnes som verdenshistoriens største sammenhengende imperium i areal.)

Heldigvis virker det som Tsakhiagijn Elbegdorzj ikke har tenkt å bruke Mongolias historiske størrelse som et argument for å angripe sine naboer.

Fredelig og fri

– Ikke bekymre dere. Vi er en fredelig og fri nasjon, sa Elbegdorzj.

Da jeg studerte Asia og Russlands historie, var historien om Sentral Asia og Mongolriket min eksamensoppgave. Det var et fascinerende prosjekt, og jeg fordypet meg i historier om Det mongolske imperiet, som spredte seg fra Japanhavet, gjennom hele Asia, over de russiske og ukrainske steppene, og helt til Øst-Polen, faktisk. Voldsomme, brutale kriger, invasjoner og erobringer av landene i alle retninger, fortsatte nesten to hundre år.

Djengis Khan selv var en brutal og nådeløs diktator som forgiftet, fengslet eller drepte alle sine mulige rivaler, uten å spare noen i nærmeste familie. Alt varte til da Djengis Khan datt av en hest, brakk nakken og døde. Det var ingen mektigere leder i Mongolia enn han.

I dag er Mongolia en parlamentarisk republikk, med 3,5 millioner innbyggere, som har diplomatiske forbindelser til mange land, hæren med personalstyrke på ca. 8000 mann, noen stridsvogner og pansrede kjøretøy, noen bevæpnede helikoptre og militære materiell – alt produsert i Russland., og så har Mongolia en slags marine.

Den mongolske flåten

Den mongolske flåten består av en kutter som seiler på Chubsugul (også kalt «Lille Bajkal»), Mongolias største innsjø. Skuta er produsert i Sovjet, var utstyrt med en maskinpistol, og drevet av 7 sjømenn. Da jeg var der for snart 40 år siden var dette militære objektet ikke noe særlig beskyttet. Ved hjelp av en liten flørt på russisk med vakten, fikk jeg lov å kikke inn i båten og prate litt med mannskapet. Det var bare en av dem som kunne svømme, sa de.

Et interessant faktum er, at i tiden til Det store imperiet hadde Mongolia den største flåten i verden, med 4000 skip!

Jeg var flere ganger i dette flotte landet. Det var vanskelig for meg å forestille meg til historiske fakta, at mongoler var brutale, blodige og nådeløse krigere for 800 – 900 år siden. Hver gang jeg var der, undret jeg meg over beskjedenheten til det mongolske folket, og deres ydmykhet gjennom sitt fattige, men fredelig liv.

Mongoler kan oppfattes som aggressive, reserverte og mistroiske mot fremmede. Men kulturen deres krever åpenhet og gjestfrihet.

På tross av vanskeligheter og ekstreme værforhold var det mye å lære av deres ydmykhet. «Du må stole på at neste dag vil bli bedre», hørte jeg fra min gamle vert og guide, mens jeg satt i jurte (teltet), og ventet mange dager på transportmiddel, som skulle kjøre meg fra steppen til Ulan Bator. Jeg kunne ikke klage. Service og maten var nydelig.

Regler og husordener

Etter flere ukers opphold blant nomader lærte jeg mye om nomadiske livsstil og skikker.

Inne i jurte måtte jeg respektere vertens regler og husordener. Som en «ærefull gjest» og en kvinne måtte jeg sitte bakerst i teltet på venstre siden, på en liten krakk, aldri i sengen. Nomader er overtroiske så det var taktløst å sitte med føttene vendt mot andre mennesker. Varer og mat måtte serveres av vertinnen kun med høyre hånd, og hadde jeg spist alt fra tallerken (en tom tallerken betyr sult), kunne jeg ikke nekte å få påfyll.

Nomader nekter aldri å hjelpe, de ønsker alle gjester velkommen med respekt. De er veldig gjestfrie. Ved ankomst tilbys gjester hoppemelk (smaker som te med melk), og ost i ulike former. Nomadens livstil er styrt av dyr: geiter, sauer og kyr, som måtte melkes, og melken behandles raskt. Maten er selvprodusert: smør, tykk yoghurt, pasta, og mine yndligste buudzy – store dumplings stekt i olje eller fårekjøttfett.

Det eneste som ikke falt i min smak var mongolsk øl. Hmm, øl og øl….. I Drikken kalles Szar Airag, som betyr «gull kumys». Det er gjæret hoppemelk, som har opptil flere prosent alkohol. Mongolene er veldig stolte av denne nasjonale drikken sin.

Ojojoj! Hver gang jeg begynner å fortelle om Mongolias historie og kultur, havner jeg i mat – tema .……

Nomade-sjelen

Den mongolske nomade-sjelen er skapt for steppen, som for dem betyr fred, frihet og vind i håret når de gjeter kyr, sauer og geiter, passer på sine dyr fra hesteryggen, og vandrer fra sted til sted på jakt etter vann og beitemarker.

Har mongoler fortsatt en kriger i blodet? Jeg har faktisk aldri opplevd at de kranglet eller sloss. De var av og til høyrøstet og det lød som om de skjelte hverandre huden full, men de, sannsynligvis, bare diskuterte om de skulle slakte en geit i morgen, eller om en uke. Det var bare en gang jeg så to 6-åringer som sloss. Disse to «Djengiser» (Djengis er mest populært guttenavn i Mongolia) kranglet om en hest. Da mistet faren tålmodigheten, tok pjokkene i nakken som små valper, og kastet dem begge to oppå hesteryggen. Hesten galopperte på steppen i full fart, med gutter som lo og skrek av glede. De er nok ganske voksne nå. Og bor de fortsatt på den mongolske steppen, tviler jeg på at de har noen mening om å få tilbake sitt historiske, mongolske imperium.