Legenden om julenissen

De fleste forbinder julenissen med snø og reinsdyr – eller i hvert fall et kaldt nordisk land. Men slik er det ikke.

Legenden om julenissen oppsto tvert imot i et varmt og forholdsvis fjernt land som ikke feirer jul ettersom folk der i dag bekjenner seg til islam. Den gangen opphavsmannen levde, på 300-tallet e.Kr., var det stort sett kristne som bodde der. Først flere hundre år seinere kom araberne og innførte islam med makt.

Personen, som ble forbilde for julenissen, levde som sagt for 1700 år siden i en liten by som het Myra på sørvestkysten av Tyrkia. Han var prest og het Nicholas. Steinkirken, som han holdt gudstjenestene sine i, står der ganske hel den dag i dag. Stedet er seinere omdøpt til Demre. Det er et vakkert lite tettsted med en «doven» atmosfære, hvitkalkede hus, vakre akasietrær og helsebringende kilder.

Godhet

Grunnen til at akkurat denne personen skulle bli forbilde for vår julenisse, er at han ble viden kjent for sin godhet. Han orket ikke å se at noen led vondt Aller helst ville han hjelpe uten at noen visste om det.

Så hadde det seg slik at det bodde en fattig familie med tre pene, gifteferdige døtre i Myra. Skikken var den gang som nå i Tyrkia, at skulle en få giftet bort døtrene sine, så måtte de ha en medgift. Faren hadde ingen ting å gi dem, så de måtte regne med å forbli ugifte – noe som ble sett på som en stor ulykke.

Gullmynter

Da Nicholas fikk nyss om saken, bestemte han seg straks for å hjelpe. Han fylte tre skinnposer med gullmynter, kom seg opp på taket i ly av nattemørket og heiste posene ned gjennom pipa. Om morgenen oppdaget faren gavene og ble overstrømmende lykkelig. Dermed ble det feiret bryllup etter tur for alle tre.

Etter hvert begynte det å gå gjetord om Nicholas, som nå var blitt biskop– om hvor enestående snill og god han var. Resultatet var at han ble viden kjent. Han ble kanonisert og etter sin død ble han helgen med St. foran navnet.

Slik oppsto altså legenden om St. Nicholas, alias Santa Claus, alias julenissen.