Fra beskyttelse til mote

Som beskyttelse mot naturelementene begynte de første menneskene å pakke inn de etter hvert så hårløse kroppene sine i skinn og pels fra andre dyr. De la nok lite vekt på hvordan påkledningen så ut. Det viktigste var at plaggene var praktiske i bruk og beskyttet dem mot vær og vind.

Etter hvert lærte de seg å lage tekstiler av plantefibre eller ull. (Og la derved, uten at de visste det, grunnlaget for dagens konfeksjonsindustri.) Men det å holde kroppen varm var fremdeles det viktigste. Etter som små samfunn dukket opp, oppsto også en overklasse av ledere som ville skille seg ut fra den gemene hop ved hjelp av utsmykninger på kroppen eller bekledningen.

Men det å lage klær var et tidkrevende arbeid, så plaggene ble tatt godt vare på, og ble brukt til det ikke var noe igjen å lappe på. Med den industrielle revolusjon skjøt tekstilproduksjonen fart og funksjonelle klær ble snart tilgjengelige for alle. Da det opprinnelige behovet for å kle seg var dekket, begynte den delen av befolkningen som ikke trengte å livnære seg av tungt, og ofte skittent, kroppslig arbeid å kle seg finere enn andre.

De la dermed grunnlaget for dagens moteindustri, som absolutt ikke har noe med beskyttelse mot naturelementene å gjøre. Heller tvert imot. Det er bare en ny versjon av «Keiserens nye klær». Noe som er tydelig på enhver moteframvisning.

Ungdom

I min ungdomstid var dongeribukser, eller Ola-bukser som vi kalte dem, et arbeidsplagg. Buksene var romslige og så stive at de nesten sto av seg selv. Dette mørkeblå, tykke bomullsplagget var nærmest uslitelig og Ola-buksene ble kun brukt når vi skulle ut og leke etter skoletid.

Etter hvert skiftet moten og Ola-buksene ble allment akseptert som både fest- og hverdagsplagg. Stoffet i dongeribuksene ble mykere, og de skulle være trange. Ja, for å få den rette passformen ble det vanlig å trekke dem møysommelig på seg mens de var våte, og la dem tørke på kroppen.

I dag skal de ikke bare være trange og knapt dekke rumpesprekken når man står oppreist, de skal også være utslitte og fulle av hull. De skal se ut som et plagg som en uteligger ikke ville vist seg i for noen tiår siden. Og verst av alt er at folk betaler i dyre dommer for dette plagget som ikke engang Frelsesarmeen ville tatt imot for få år siden.

Fillefans

Forstå det den som kan, men hullete dongeribukser har i våre dager blitt et slags statussymbol og festplagg for alle lag av befolkningen. Men jeg kan ikke skjønne hvorfor det plutselig er blitt status å se ut som en fillefrans? Særlig mye beskyttelse mot naturelementene gir disse buksene i alle fall ikke.

Da jeg vokste opp var joggebukser treningstøy, og ingen kunne tenke seg å bruke dem utenom i gymtimene på skolen, eller som nattøy hvis man var på telttur. Men moten svinger. I dag er joggebukser eller hel «grilldress» aksepterte hverdagsplagg. Og joggesko brukes nå like gjerne på en tur i marka som til selskapeligheter, gjerne sammen med kjole, mørk dress eller smoking.

Ikke rart at så mange av disse rapartistene blir tatt for narkotikamisbruk, tenker jeg når jeg ser dem på TV. Enten de er dopa eller ikke, kan de umulig greie å løpe fra politiet i sine enorme joggesko med uknyttede lisser og buksebaken hengende ned mellom knærne. Skulle tro de ville ha nok med å unngå å tråkke på skolissene samtidig som de holder buksa oppe. Har moren deres glemt å fortelle dem hvordan de skal kle på seg? Har de aldri snubla i en skolisse?

Snørr

For å hindre at soldater griset til uniformene sine, sydde man tidligere knapper på nederste del av ermene på uniformsjakkene for at det skulle bli ubehagelig å bruke disse til å tørke bort snørr under nesa med. Offiserene fikk gullstriper i stedet for knapper. I dag har vi heldigvis blitt noe rensligere, så knappene på ermene til uniformsjakka er borte, mens offiserene har beholdt gullstripene. (Er de fremdeles like grisete?) Men moten vil at det fremdeles skal henge igjen tre/fire ubrukelige knapper på undersiden av ermene til dressjakker for menn.

For ikke så mange tiår siden så du aldri en mann på gata uten hatt. I disse dager er det vel ikke mange hattemakere eller hatteforretninger igjen. Skyggelua har overtatt for hatten og fått det fine, «norske» navnet «caps». (En lue er jo «a cap» på engelsk. Hvorfor man bruker flertallsbetegnelse når det dreier seg et stykk lue er også noe jeg ikke skjønner. Jeg skjønner heller ikke vitsen i å bruke den bak/fram. Er ikke skyggen der for å beskytte øynene mot sol?)

Jeg husker ennå litt av Margrethe Munthes oppbyggelige barnesanger, hvorav en strofe lød: «Ikke storme inn i stua uten å ta av deg lua». I dag er det visst ikke lenger uhøflig å beholde verken «caps» eller topplue på seg inne. Og innendørs, uten sol, trenger man riktig nok ikke skygge for øynene. Men kanskje ikke et hodeplagg heller?