Ikke forkast en sårt tiltrengt rusreform

Av Helge Øystein Medbøen

Regjeringens foreslåtte rusreform innebærer at personer som blir tatt for bruk, kjøp eller besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk under faste definerte terskelverdier, ikke lenger skal straffes. I stedet skal de innkalles til et obligatorisk møte med en kommunal rådgivningsenhet for narkotikasaker. De som ikke møter, vil bli ilagt et gebyr. Befatning med narkotika vil fortsatt være ulovlig, og politiet skal fortsatt beslaglegge rusmidlene. Salg, produksjon og innførsel skal fortsatt være straffbart med samme strafferammer og samme avdekkingsmuligheter som i dag.

Det er ikke forskningsmessig belegg for å hevde at straffenivå alene betinger bruksprevalens, hvilket er godt dokumentert i Rusreformutvalgets rapport. Det har i tillegg kommet en ny publikasjon med samme konklusjon etter at Rusreformutvalgets rapport ble offentliggjort. En fersk tvillingstudie publisert kort tid etter at Rusreformutvalgets utredning forelå, viser dessuten at kontakt med justisvesenet i ung alder heller øker sjansen for fremtidig kriminell atferd enn å redusere den. Kriminaliseringen rammer i tillegg sosialt skjevt, eksempelvis så er det på Oslo vest dobbelt så mange ungdommer som har brukt hasj som på Oslo øst, mens politiet registrerte nesten tre ganger så mange narkotikaforhold hos unge på Oslo øst sammenlignet med Oslo vest.

Reformen må gjelde for alle, ikke bare de tunge rusavhengige. At bruk av narkotika ikke lenger kommer på rullebladet vil gjøre det lettere for brukere å be om hjelp hvis noen har tatt overdose. I dag er mange redde for å få rulleblad hvis de ringer ambulanse. Ifølge en undersøkelse gjort av Foreningen for en Tryggere Ruspolitikk har nesten 40 % av de spurte opplevd at ambulanse ikke har blitt tilkalt. Dette er livsfarlig. I tillegg har vi at rulleblad kan gjøre at voksne brukere mister jobb og karrieremuligheter. Dette kan bli det som vipper dem over og gjør dem til misbrukere. Vi kan ikke forskjellsbehandle brukere som ikke har et avhengighetsproblem, og brukere som har det, det går da virkelig ikke i anstendighetens navn an at vi skal vente med å la være å straffe dem til de «står med knekk i knærne» i et eller annet åpent rusmiljø?

Dagens praksis med å tilby de unge ruskontrakt som innebærer at de slipper straff og rulleblad hvis de lar være å bruke narkotika er heller ikke problemfri. Problemet her er at for at trussel om straff skal fungere må nødvendigvis noen kunne straffes. De som ikke klarer kontrakten, og som dermed blir straffet, er som regel de som har størst problemer allerede. Akkurat denne gruppen velges altså ut til å få rulleblad som innskrenker yrkesvalg og reisemuligheter, som igjen kan forsterke destruktiv atferd og rusmisbruk. De ressurssterke klarer seg fint, og ville gjort det uansett.

Politiet er redde for at de skal miste flere av dagens virkemidler (husransakelse, gjennomgang av mobiltelefon og kroppsvisitasjon som også muliggjør undersøkelser av kroppens hulrom) for avdekking om en avkriminalisering blir vedtatt, men det medfører ikke nødvendigvis riktighet, all den tid det nå viser seg at disse virkemidlene antakeligvis er ulovlige å bruke når det kun er snakk om bruk og besittelse allerede den dag i dag fordi inngrepenes omfang ikke står i forhold til forbrytelsens alvorlighetsgrad. Noen av disse virkemidlene har i tillegg et stort potensial for å skade, det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan en «undersøkelse av kroppens hulrom» vil kunne forsterke allerede eksisterende traumer hos personer utsatt for seksuelt misbruk, og dermed kanskje ytterligere eskalere en selvmedisinering med illegale rusmidler. Gjennomgang av mobiltelefon er heller ikke uproblematisk, den kan inneholde sensitive opplysninger som korrespondanse med advokat og helserelaterte opplysninger. Norge ble nylig dømt for slik gjennomgang i den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Andre innvendinger mot rusreformen slik den er fremlagt, er at det ikke bevilges midler til kommunene for å finansiere de utvidede oppgavene, at det ikke stilles standardiserte krav til den faglige dybde og bredde i den kommunale enheten, og at reformen ikke inneholder styrking av forebygging, behandling og ettervern. Disse momentene bør absolutt inn som en del av reformen, men gir ikke grunnlag for å skrote hele rusreformen, de gir heller et grunnlag for forhandlinger for å komme til enighet om et forbedret innhold i reformen, eller eventuelt å få det inn i etterkant. Det samme gjelder de foreslåtte terskelverdiene som det er strid om, de kan det enten forhandles om eller de kan justeres i etterkant, hvis det virkelig skulle vise seg at det er behov for det.