annonse

Kodeord: Sanoj

6. og 7.-trinn Dagali og Skurdalen Oppvekstsenter
6. og 7.-trinn Dagali og Skurdalen Oppvekstsenter: Fra venstre Embrik Aresson Sveinunggard, Andreas Øvrebø (6. kl.), lærer Tormod Sandsmark, Gaute Eitrheim Haugen og Åsne Helgeland Furuseth.
Dette har skjedd

6. kapittel skrive av elever ved Dagali og Skurdalen Oppvekstsenter .

«Hva skjer?» spør Samira. «Det ser ut som maskinen skal til og flytte oss i tid!»

Men nei, Jonas og Samira river opp døra og hopper ut av tidsmaskinen, og maskinen stilner av.

«Vil du virkelig dra tilbake i tiden for å redde moren din?»

«- Ja», sier Samira.

«Men hvor kan startnøkkelen til maskinen være?» spør Jonas.

«Kanskje den er bak et av bildene», sier Samira.

«- Ja selvfølgelig».

Samira tar bort bildet av det de trodde var moren hennes. Ja, der er det en nøkkel. De går tilbake og åpner en boks som henger på siden av tidsmaskinen.

«Kanskje vi skal plugge nøkkelen i det hullet her?»

«Ja, vi prøver».

Med en gang Jonas tar nøkkelen i maskinen begynner det å riste, og det kommer røyk utover hele rommet. Døren åpner seg og treffer rett i pannen på Samira.

«Går det bra?»

Jonas tar tak i henne og hjelper henne opp; han rødmer i ansiktet.

«Ja, det går bra. Men, foreldrene våre må ikke få vite om at vi har dratt i tiden».

«Jeg har en plan», sier Samira. «Vi sier at vi er på skoletur. Vi skriver en lapp der det står at vi er på skoletur og beklager at det kom litt brått på».

«Mamma og pappa leser aldri planen uansett. De driver bare med business» sier Jonas.

«Samme her», sier Samira.

«Vi går opp. Jeg bruker veien til huset mitt oppe på bakken. Vi møtes her om 10 minutter!»

De kommer tilbake. «Er du klar? Gikk det bra?»

«Ja, da drar vi».

Jonas trekker i spaken og de går inn i maskinen. Han setter maskinen i gang.

«Når døde moren din?»

«2. august 2003».

Jonas trekker i spaken. Med et lysglimt er de borte.

«Hei, hvor er vi?» spør Samira.

De kikker rundt seg.

«Det ser ut som, at vi er midt i en by». Foran dem på veggen henger det et skilt. «Rebecas sykkelbutikk». De går mot butikken. Nå vil de forsikre seg om at damen, Rebeca, ikke vet at hun er moren til Samira. Når de går inn i butikken møter de ei dame i full fart på vei ut av butikken. Hun går mot veien og har tenkt til å krysse den. Jonas og Samira skjønner med en gang at dette må være moren.

Å nei! Samira kommer på at moren døde i trafikkulykke denne dagen. De løper bort for å stoppe henne.

«Hei du!», roper Samira og Jonas. «Vi lurer på om du har noen eksperttriks til oss om sykler?»

«Joa», sier hun, og tar dem med tilbake i butikken. Det ser ut som at hun ikke kjenner igjen Samira. De spør henne spørsmål og lar henne snakke sånn at de bruker lang tid. Når hun er ferdig, sier hun at hun har et ærend og går ut av butikken og bort til veien igjen. Nå går det fint, og hun går uskadet over veien. Samira og Jonas roper: – Ja, vi klarte det!

Men hvor er tidsmaskinen? Tidsmaskinen står ikke der den var. Har de mistet tidsmaskinen? Hvor er den? Den sto jo her ved butikken!? De går opp og ned langs veien, men finner ingen tidsmaskin.

«Men, tenker du det samme som jeg tenker?» sier Samira.

«Hun ble ikke tatt i en bilulykke. Hun satt fast i tiden. Hun har sikkert tatt maskinen» Den sto jo her. Samira tar opp en lapp fra bakken. «Aceber, men, er ikke det Rebeca?»

Jo, hun har tatt maskinen! Men, viss hun har tatt maskinen kommer vi oss aldri tilbake! Vi sa jo også at vi er på skoletur!

«Kanskje vi får gå tilbake inn i butikken», sier Samira.

«Ja, vi gjør det. De går inn i butikken og ser på syklene. De går bort mot kassen for å se på sykkelpumper.

«Hei, er ikke det mammaen din?», spør Jonas. «Jo, det ligner veldig på mammaen din. Men, viss det er mammaen din, hvem har da tatt maskinen?»