annonse

Kodeord: Sanoj

HD201610161109910AR.jpg
Fyrste kapittel
Fyrste kapittel: Marit Reiersgård (f. 1965) har vakse opp i Lier utanfor Drammen, men har slektsband til Flå. Ho debuterte i 2012 med kriminalromanen «Stolpesnø», som hausta svært fine kritikkar. Hennar andre roman, «Jenta uten hjerte» (2014), vart nominert til Rivertonprisen i 2015. (Foto: Julie Pike)

  • Av Marit Reiersgård

1. kapittel.

UNK!

Lyden fikk Jonas til å sette seg opp i senga med et rykk. Hvor var han? Det var mørkt i rommet, men han kunne skimte omrisset av et vindu der gardinene var trukket for. Da øynene hadde vent seg til mørket, så han et skrivebord med to dataskjermer, fire høyttalere, en stabel med bøker og en plakat på veggen med Twenty One Pilots, de to amerikanske gutta som lagde verdens kuleste musikk.

- Puh!

Han var selvfølgelig hjemme. Alene hjemme. På rommet sitt.

Jonas var blitt rykket ut av en drøm. I hvert fall trodde han at det var en drøm. Nå var han ikke lenger sikker. Lyden som hadde vekket ham hadde vært helt virkelig. Og veldig nær, som om noen hadde mistet noe tungt i gulvet rett utenfor rommet hans. Han ble liggende og lytte. Det eneste han nå hørte var lyden av ingenting. Jonas snudde seg rundt, trakk dyna opp til haken, gjespet og lukket øynene. Sove!

Han var akkurat i ferd med å slumre inn da han hørte skritt. Rett utenfor. Skrittene stoppet. Jonas stirret på døra. Så gled den opp og en lysstråle traff ham midt i trynet og blendet ham. Noen hvisket. Jonas pustet med åpen munn, turte ikke åpne øynene som hadde klappet sammen i det lyset traff ham. Han kjente sin egen puls hamre i kroppen, hjertet prøvde visst å slå seg ut av brystet. Puta var våt av svette og dyna føltes brått altfor varm. Han hadde skrudd opp panelovnen rett før han la seg, akkurat idet mamma hadde kommet inn på rommet for å si ha det.

Så klart! Dumme, dumme meg, tenkte han. Det var selvfølgelig bare mamma og pappa som hadde kommet hjem. Jonas kunne fornemme at moren snuste inn lukta i rommet. Hun skulle antageligvis sjekke om ånden hans inneholdt spor av alkohol. Foreldrene hadde en hemmelig gjemmeplass for vodka og vinflasker, de trodde de var så smarte, trodde de kunne lure ham.

Jonas lot som han sov helt til han hørte døra bli lukket igjen. Han måtte flire, litt fordi han var så lettskremt, litt fordi moren og faren var så naive at de ikke trodde han skjønte en dritt. Nå hørte han at en av dem gikk inn på badet. Et nytt dunk. Hva holdt de på med? Hadde moren glemt hvor hun hadde lagt sminkefjernersakene og raserte skapet der inne på vill jakt etter rensekremer eller hva det nå var alt sammen? Vel, det ville i så fall ikke være første gang hun hadde lagd rabalder på badet.

Han tenkte på drømmen. Noen hadde stått ved siden av senga, nettopp her inne på rommet hans. En stor kraftig skygge hadde bøyd seg over ham. Jonas hadde ikke sett hvem det var, ansiktet hadde vært helt blurry. Mannen … var det en mann? Jo, det måtte ha vært en mann. Han hadde vært skallet og uten synlig nakke. Hodet var liksom slått ned og kilt fast mellom skulderbladene. Det var ikke det som hadde vært skremmende, det som hadde fått ham til å skjønne at han var midt i et mareritt, var lukta. Den syrlige, intense eimen som han ikke kunne finne ut hvor kom fra. Likevel fylte den hele rommet. Han hadde bare opplevd det en gang før.

Det var bare et års tid siden. Moren og faren hadde hatt middagsgjester. Det startet som en helt vanlig fest. Og som vanlig serverte moren ferdigmat fra Fjordland. Denne gangen noe indisk kyllinggreier. Ikke rett fra plastboksen selvfølgelig, hun hadde flyttet innholdet over på fat sånn at det så ut som om alt var lagd fra bunnen av. Jonas hadde fått beskjed om at han måtte være på rommet sitt etter at de hadde spist, de voksne skulle snakke business. Business, haha! Jonas beit ikke på det der lenger. Han hadde hatt mistanke en stund om at de holdt på med ting som ikke var helt greit, i hvert fall ikke greit for de som jobbet i politiet, sånn som onkel Ivar gjorde. Men akkurat hva det var de holdt på med var ikke like enkelt å få taket på.

Han hadde gått rett på rommet etter middagen, hadde hørt samtalen og latteren som en jevn støy, helt til den brått stilnet da det ringte på. Jonas hadde åpnet døra si på gløtt, men kunne ikke se hvem det var. Lukta derimot hadde sivet helt inn på rommet hans; tåfis og svette som blandet seg med indisk gurkemeie og karri. Det hadde vært ubehagelig stille i stua, men han kunne så vidt høre at de hvisket. Og så, helt plutselig, hadde en fremmed mannsstemme ropt:

- Jeg kommer tilbake, vær trygg!

Og med det hadde døra slamret igjen.

Jonas hadde spurt moren dagen etter om hvem den mannen var, han som lukta som han hadde vært sperra inne i en gymsal uten lufting, blitt tvangstrent til svetten silte, for så å bli fratatt såpe og dusj for to år. Mamma hadde bare mumlet noe om at det var en fra jobben som hadde en sjelden sykdom som het Greithers. Visstnok noe som fikk folk til å flasse og svette som en sydenturist. Og da hadde han igjen spurt om hva de egentlig jobbet med, men han hadde fått det samme svaret som alltid – de hadde en business som var litt vanskelig å forklare, og at han ikke trengte å bekymre seg om det. Han hadde da alt han trengte, hadde han ikke?

Jo da, Jonas manglet ingenting, han hadde levd i tretten fine år, men i omtrent halvparten av dem hadde han manglet noe fornuftig å si hvis noen spurte hva moren og faren hans jobbet med. Det fikk ham til å føle seg som en dust hver gang, så nå hadde han begynt å si at de var hemmelige agenter. Det stoppet kjeften på de fleste. Og det var nesten ikke jug engang. Moren og faren hadde hemmeligheter. Det var på en måte ingen hemmelighet lenger, selv om hemmeligheten deres fortsatt var hemmelig.

Den lukta han hadde fornemmet i drømmen, var akkurat den samme stramme stanken som han hadde kjent den gangen. Jonas følte seg plutselig småkvalm. Vann, tenkte han og satte seg opp. Han subbet ut av rommet for å drikke av krana på badet. Han skrudde på lyset. Det var da han innså at noe var feil, ikke bare i drømmen, men her, her i hans eget hus.

Innholdet i skapene fløt utover gulvet. Der lå morens sminkesaker blandet med tannkremtuber og håndklær. Farens deostick hadde trillet halvveis innunder badekaret. Jonas stivnet. Lyttet.

Ikke en lyd.

Han listet seg bortover gangen, kikket inn i stua. Ingenting uvanlig der, bare uvanlig stille. Han fortsatte mot soverommet til moren og faren, ble stående et øyeblikk med klinken i hånda. Han trykket den forsiktig ned og lot døra skli lydløst opp. Rommet var tomt. Senga var redd opp. Automatisk snuste han inn, akkurat sånn som moren hadde gjort litt tidligere da hun kikket inn på hans rom. Og da han kjente etter, var det ikke en eim av svette som hang igjen? Han sjekket raskt alle rom. Tomt. Gikk ut i gangen, kjente på døra. Låst.

En brå tanke slo ham. Hvis moren og faren ennå ikke var kommet hjem, hvem hadde da åpnet døra til rommet hans? Jonas forsøkte å overtale kroppen til å forflytte seg tilbake til rommet, men det var som om kontakten mellom hjernen og musklene var brutt. Heldigvis begynte beina å bevege seg med lydløse små skritt da han fikk overbevist dem om at han var nødt til å få tak i telefonen.

Han sank sammen på sengekanten, grep mobilen som lå på nattbordet og slo nummeret til moren.

Ingen svarte.

Han ringte faren.

Ikke noe svar der heller.

Skulle han ringe onkel Ivar, altså onkel politi? Nei, pappa likte ikke broren til mamma, det var i hvert fall ingen hemmelighet. Men kunne han ringe Samira som han var hemmelig forelsket i og som var supersmart, men ikke så smart at hun skjønte at han var forelsket i henne?

Jonas ble stående med telefonen i hånda da han oppdaget at det lå en sammenkrøllet lapp på gulvet. Han var helt sikker på at den ikke hadde vært der da han gikk å la seg. Han plukket den opp, brettet papiret ut. Skriften var slurvet, ordene skrevet med store bokstaver. Det sto:

«KODEORD: SANOJ»