Jeg vil bare drite i fred

Klokken er 07.15 lørdag morgen og kaffetrakteren gurgler sin siste sukk.

Klokken er 07.15 lørdag morgen og kaffetrakteren gurgler sin siste sukk.

Jeg trekker kolben unna litt for raskt og to dråper freser når de treffer den varme platen. Lukten av svidd kaffe, treffer nesa.

Øynene er trøtte og jeg klarer ikke finne favorittkruset mitt. Jakten fortsetter i oppvaskmaskinen og der står den og roper til meg. Den er ikke vasket opp, men jeg ser på den og tenker at jeg elsker den koppen skitten som ren. Jeg tar med koppen bort til kjøkkenbordet, tar frem Mac-en og åpner opp VG, Dagbladet og selvsagt Hallingdølen – en perfekt stille lørdagsmorgen.

I VG kan jeg lese overskriften; «Vålerenga selger trolig spiller.» Jeg klikker på linken mens jeg tar en god slurk og kjenner den varme kaffen brer seg over kroppen som en solstråle som presser seg frem bak en sky. Avisen, stillheten og ikke minst kaffekoppen kan få den enkleste mannesjel til å bryte ut i sentimentale tårer, og i et nanosekund glemmer jeg faktisk at jeg er ektemann og pappa.

Denne gleden varer i ca. tolv sekunder før førstemann står foran deg; «pappa, hvor er Ipaden min»? Etterfulgt av eldstejenta som starter dagen med å spørre om hun kan farge håret rødt. Lysten etter den varme kaffekoppen og gleden av å lese om Vålerenga gjør at jeg ikke ser konsekvenser. Jeg gir Ipad til minstemann, mens jeg smiler til min datter og sier; «bare farg i vei du jenta mi».

Stillheten senker seg nok en gang. Denne gangen varer den faktisk hele tre minutter. Det er Ghayas Zahid som kanskje skal selges til Manchester City. Jeg banner inni meg og tenker at vi trenger han som høyreback.

Så ser jeg plutselig en stor skygge foran meg. Skulle nesten tro det var en mørk sky som dekket morgensolen, men det er bare min kone som har stått opp.

Jeg rekker ikke engang si et vennlig «god morgen» før hun i reneste Eminem-stil rapper frem en tordentale. «Rødt hår er greit, Ipad til frokost … blir han mett av det?» - sier hun med sunnmørsk utestemme.

Jeg titter opp på kvinnen jeg en gang sa «ja» til. Den gang sto hun i en vakker, alt-for-dyr-hvit-kjole. Nå står hun med dårlig uvasket maskara under øynene, min joggis og klør seg under venstre pupp som om hun var en trøtt bavian i Kristiansand Dyrepark.

Jeg kjenner kaffen begynner å virke. Smiler for meg selv og tenker, «nå er det dags». Ingen merker det. Jeg lister meg inn på toalettet, låser døren forsiktig. Det er kun meg og toalettet. Jeg ser meg rundt mens jeg sitter der inne å konkludere med at «her kan jeg faktisk bo». Det går ikke lang tid før jeg hører en barnestemme, «hvor er pappa». Pappanavnet kommer i hyppig takt, «pappa pappa pappa». Jeg sitter musestille og innbiller meg at jeg er i en tidsmaskin som tar meg med til laksefiske i Alta. Jeg rekker ikke å lukke øyene før det bankes kraftig på døren av min elskede bavian. «Ørjan, er du der». For et retorisk spørsmål, tenker jeg mens jeg stotrer frem et patetisk «jaaa».

Alt jeg vil få frem med dette er at dere kvinner skal forstå hvor mye glede det gir oss å være på et toalett. Nei, vi driter ikke lengre enn dere, vi vil bare ha fred og ro. Dere trenger spa, pedikyr, manikyr og hårkurer. Vi trenger illustrert vitenskap, trelags dopapir og litt fred. Er det så mye å forlange? Jeg sier ikke at vi skal tilbake til 50-tallet hvor mor ba barna være stille når far hviler middag – jeg ber om ti minutter for meg selv.

Det er heller ikke så mye farlig som skjer på ti minutter. Minstemann rekker ikke å få firkanter i øynene av iPaden og eldstejenta har heller ikke fått rødt hår. Se heller positivt på det, du kan jo bruke tiden til å vaske bort av gamle mascara-rester. Om ikke annet, vær raus og la oss menn få drite i fred.

Jeg sitter musestille og innbiller meg at jeg er i en tidsmaskin som tar meg med til laksefiske i Alta.