Elva
Kapittel 2 skrevet av klasse 7b ved Geilo barne- og ungdomsskole.
Elsa hoppet opp fra tømmerstokken hun satt på og stirret mistenksomt inn i den mørke skogen, men så ingen. Hun fant en pinne som hun pirket den lille steinen opp med, la den i håndflaten og gikk tilbake til Asle. Asle skalv og stirret tomt ut i luften. Han var blek. Øynene hans var blanke som edelstener. «Istad da vi padlet, følte jeg at noen så på oss. Det kan jo selvfølgelig være noe jeg innbilte meg». «Den følelsen hadde jeg også!»
Asle var nesten på gråten. «Burde vi kanskje dra hjem?»
Artikkelen held fram under annonsen.
«Nei, vi blir» svarte Elsa. «Kanskje vi kan holde vakt i natt, da?» «Jeg kan være først!» sa Elsa overlegent. «Tror du vi kanskje er på Langnes nå?» undret Elsa.
«Det hadde vi kanskje visst hvis kartet hadde vært mer detaljert» klaget Asle. «Det kan jo hende at de som var her sist var Langnesgutten og faren. Men det var jo fem år siden Tenk hvis steinkasteren var ham eller Vandreren!»
Asle løftet opp kassa. Den hadde spisse hjørner, et buet lokk med en avlang fordypning og symboler. Elsa kom bort med steinen. Der var det også symboler slik som på kassen. «Dette er keltiske symboler- også kalt knuter» utbrøt Asle.
Han forklarte at symbolene hadde forskjellig mening.
«Det der med et hjerte og to hender heter Claddagh og står for vennskap og lojalitet. Korset står for kjærlighet. De andre betyr også noe».
Elsa foreslo at kanskje steinen og kassen hadde en sammenheng. Kanskje de var fra lorden sin tid. Og at steinen passet i fordypningen i lokket siden steinen også var avlang? Hvor lenge siden var det symbolene ble rissa inn på steinen og kassa?
«Hva kan symbolene bety i forhold til mysteriet» spurte Elsa.
«Hvis dette er fra Lorden sin tid, kanskje de sier noe om hva som kan være oppi kassa?» filosoferte Asle.
Artikkelen held fram under annonsen.
De prøvde å åpne kassa uten å ødelegge den. Men lokket gikk ikke opp. Treverket hadde sikkert trutnet på ferden nedover elven.
Asle kjente det rumle i magen. Han hentet en flaske og ruslet ned til elva. Imens Asle fylte vann, hørte han det plaske i vannet. Han tok fort fram lommelykta og lyste oppover elven. Han så ingenting. Tilbake igjen fant Asle fram kakaopulver, pølser og grillspyd. Det var deilig å få mat og drikke etter en lang dag. Det begynte å bli kaldt. De gikk inn i teltet for å ta på seg mer klær.
Elsa tenkte på hvem som hadde mistet kassa og kastet steinen og hvorfor.
«Jeg går og ser etter steinkasteren», sa hun uredd og gikk inn i skogen. Det var vanskelig å se fordi det var mørkt. Hun gikk mellom busker, trær og forbi store insektsvermer. Hun gikk med øynene på vakt. Hun burde vel finne noe?
Imens Elsa var i skogen, samlet Asle ved til bålet. Han syns Elsa brukte lang tid og begynte å bli engstelig. Plutselig hørte han Elsa rope. Han løp engstelig inn i skogen.
«Hva er det? Er det steinkasteren?» ropte han skjelvende.
«Nei, noe annet». Elsa kikket ned på en bok. Hun tok den opp og så at det var en insektsbok. Hun åpnet boka og så på første side. Der sto det et navn: Nicholai Breie. Elsa utbrøt «Er ikke det navnet på Langnesgutten, da?».
Da de kom tilbake til bålet, var kassa borte.
Artikkelen held fram under annonsen.
«Noen har vært her!» De løp forskrekket ned til kanoen for å sjekke om den lå der. De så noe som fløt nedover elva. Asle brukte fiskestanga for å få det opp. Det var samme kart over Knokelva som deres bare mer detaljert. Kartet hadde keltiske symboler.
«Så du det?» ropte Asle forbauset. De hørte noe kom mot dem. De rygget sakte bakover. Elsa snublet i en stokk. Bakken var hard og ikke god å lande på. Asle rygget videre da han med ett kjente en hånd på skuldra.
