God julestemning?

Det er mye snakk om julestemning i adventstida. Både i forhold til sang, musikk, snøforhold, mat, kaker og pynting. Hva er det vi er på jakt etter? Er det den gode stemningen fra vi var små? Er det barnet i oss som lengter etter å bli møtt?

Vi husker ikke bare med hukommelsen. Vi husker like mye med sansene våre. Vi husker gjennom både hørsel, syn, lukt og smak. Sanseinntrykkene visker bort årene mellom nuet og barndommens jul, og fyller oss med mye av den samme forventningen som vi hadde da vi var små. Det er gjerne derfor juletradisjonene blir så viktige for så mange.

Likevel kan det holde hardt. Fordi sanseinntrykkene ikke kan erstatte det som er ødelagt. Fordi barnet i oss har fått noen merker og arr med årene. Noen ganger bidrar tradisjonene til å forsterke det som er annerledes. Det vi savner, og dem vi savner. Da kan det være viktig å skape nye tradisjoner.

Også denne adventstida er det noen som rammes av sykdom og sorg. Også denne adventstida er det noen som gruer seg til jul. Av ulike grunner.

Nyhetssendingene fyller stuene våre med ulykker og menneskeskapte tragedier. Vi kan bli mismodige over at verden ikke går framover når framskrittet er så stort. Mennesket er seg selv likt, og egenvinning og ondskap rår. Både i maktens korridorer, og der fattigdom og håpløshet setter folk ut av spill.

Finnes det håp om bedre dager? Både i vår store og vår nære verden?

Det varmer i hvert fall med en fredspris i et vinterkaldt desember-Norge. Det gir håp når mennesker kan slutte å se på hverandre som fiender, og begynner å respektere hverandre som motstandere. Slik president Santos sa i talen sin i Oslo rådhus.

Bidrar

Jeg møter mange mennesker som bidrar til å gjøre en forskjell i andres menneskers liv. Både voksne og barn. På en influensasyk hjemmekveld i forrige uke, åpnet jeg døra for tre luciajenter som sang og delte ut lussekatter. Det varmet på en helt annen måte enn feberen!

Det er lenge siden jeg har hatt adventskalender, men i år har jeg hatt to. En kalender og en bok. Kalenderen er uten luker, men hver dag kan jeg bla om og lese nye refleksjoner som setter meg på sporet av nye tanker.

På ett av kalenderbladene sto følgende lille stripe med Knøttene;

Lille Linus sier til Charlie Brown:

– Jeg tenker at verden i dag er mye bedre enn, la oss si for fem år siden…

– Hvordan kan du si det, roper Charlie sint tilbake. Leser du ikke aviser? Hører du ikke på radio? Hvordan kan du da stå her og hevde at verden i dag er blitt bedre?

– Jeg er blitt en del av denne verden, svarer Linus tilbake.

En annen dag leste jeg følgende «kunngjøring» som gikk rett til hjertet.

På en av dagene som kommer,

Vil det skje noe som du ikke kjenner til.

Ikke enda.

Du forstår det ikke heller.

Det er noe du bare drømmer om, noe du venter på.

Akkurat som et under.

Det vil være noe som du ikke forventer. Noe du søker.

Du vet ikke hvordan du skal si det, akkurat hva du lenger etter.

Du søker det ikke heller, men du finner det.

Ja, ikke bare det, for det er det som finner deg.

Dette smilet, som du blir funnet av,

en av de dagene som kommer.

Smil

Og jeg tenker på Guds smil. Det er dette smilet vi kan se når han møter oss ansikt til ansikt i jula. Som et nyfødt barn. Folk hadde lengtet etter en redningsmann i generasjoner. Når han først ble født, var han ikke den prangende kongen de hadde forestilt seg. Men mange ble kjent med ham slik han var. Slik han fortsatt er. En realistisk Gud som gir avkall på sin himmelstemning, og blir en av oss. Ein tå uss, som en sier her i Hallingdal.

For meg har dette gitt retning både til livet og arbeidslivet. Og det gir meg definitivt mer enn julestemning. Det gir meg en forventning på tvers av både jul og nyttår. Et håp på tvers av gode og vanskelige dager. En forventning som både bærer og løfter!

God jul!

Vigdis Moen Storhaug

prost i Hallingdal