De nye hallingene

En skal lese mye lokalaviser før ørene faller av. Mer om det senere.

Hallingdølen fortalte denne uken at befolkningstallet i dalen var opp mot firedoblet i vinterferien. Det fant man ut på en smart måte, nemlig ved å telle antall mobiltelefoner som var koblet opp til enhver tid. Noen hadde sikkert valgt å besøke Hemsedal, Geilo eller andre steder bare akkurat denne gangen, men byggeboomen viser at stadig flere faktisk gjør Hallingdal til sitt andre hjem. Kanskje det stedet hvor man har de fineste opplevelsene i året, og har ekstra mye tid til venner og familie.

Det betyr også at stadig flere føler seg hjemme i dalen, og dermed blir vi også mer og mer nysgjerrige på området.

Litt som en hund som slippes ut på et nytt sted, utforsker vi først de nærmeste omgivelsene, før vi gradvis utvider reviret vårt. Vi blir kjent med hyttenaboer, kanskje noen på gården i nærheten, de som jobber på lokalbutikken, og de som henter søpla. Vi går turer på nye steder, blir kjent med han som kjører opp løypene, de som jobber i heisen, og de som sliter med fulle folk på after-skien. Vi får med oss at det er gårdsutsalg på lørdager, med grønnsaker, syltetøy eller elgpølse. Og hva er nå denne festivalen, eller Fauskivalen, som folk snakker om?

Gradvis blir vi mer og mer nysgjerrige på hva som skjer i det nye lokalmiljøet vårt også når vi ikke er «hjemme». Eller hva slags planer det er for den nye riksveien forbi Gol, og om 52’en blir lagt øst eller vest for sentrum. Og da begynner vi å fatte interesse for den avisen som står på butikken sammen med Oslo-avisene vi ikke lenger gidder å kjøpe. Plutselig blir små notiser om hjorteoppdrett i Liagardane eller eventuell helårsvei mellom Uvdal og Tinn interessant. For ikke å snakke om gondolplaner, utleieplikt og disse monster-vindmøllene som noen tydeligvis mener passer ekstra godt på fjellet.

Som utflyttet halling, er jeg selvfølgelig interessert i hva Hallingdølen skriver fra dalen, men de nye deltids-hallingene tipper jeg er minst like engasjerte. Ikke rart derfor at lokalavisene ofte klarer seg mye bedre enn riksavisene. Noen av dem, sånn som Gudbrandsdølen Dagningen, har til og med laget egne utgaver for hyttefolket. Er du dedikert til et område, vil jeg tro at interessen vil være der for å abonnere på lokalavisen, om ikke annet så på nettutgaven.

Dessverre er det en litt for stor terskel når noen deler en artikkel, og du oppdager at folk må bli abonnent for å lese mer enn overskriften. Her savner jeg fortsatt en slags «Spotify for aviser» der inntektene blir delt ut fra hvilke artikler som leses. Jeg er sikker på at mange gjerne ville betalt for å kunne lese i flere lokalaviser, men ikke orker å betale litt her og litt der hver gang.

Det eneste jeg har å klage over i Hallingdølen, er at jeg har oppdaget at jeg ikke lenger kan lese «25 år sidan» for å gjenoppleve tiden da jeg bodde i Hemsedal. Jeg må nå begynne å lese «50 år sidan».

Sist tirsdag blant annet om to ålinger som slåss på Sundrehall, og den ene avsluttet med å bite den andre i øret. «Ein flik av øyret vart liggande att på golvet».

Det er i lokalavisen det skjer.