Tillit, et godt og konservativt instinkt

FN-pakten ble undertegnet i San Fransisco 26. juni 1945. I innledningen slo verdens land og stormakter fast at de skal bygge sitt samarbeid på «troen på det enkelte menneskes verdighet og verdi.»

Bakteppet var dystert, med erfaringene fra to ødeleggende verdenskriger. Men framtiden var optimistisk. Morgendagen skulle bygges på den mest robuste drivkraften for positiv samfunnsutvikling, nemlig tilliten til den iboende motivasjon i hver enkelt av oss til å ta vare på oss selv, våre nærmeste og våre omgivelser.

Artikkelen held fram under annonsen.

Høyre mener at demokratiets grunnvoll er troen på enkeltmennesket. Vår politikk tar konsekvensen av dette. Derfor er eksempelvis eiendomsrett, lokal forvaltning, familie og eldre som får fatte egne beslutninger viktige for oss.

Venstresiden

Venstresiden, og særlig SV, påstår at tillit «må skapes politisk», og at det er venstresiden som er best til dette.

Det er feil. Tilliten skapes nedenfra, fra den enkelte borger. Men politikken skal forvalte et tillitsvotum. Derfor er tillit fra myndighetene til innbyggerne viktig for å få tillit tilbake. Følelsen av tilhørighet til vårt samfunn er viktig for tillit, derfor er demokrati, frivillighet og inkludering med på å bygge det.

Høyre bygger tillitspolitikken på det gode i enkeltmennesket. Venstresiden bygger på tillit til systemet.

En begavet og alvorlig tenkende norsk sosialist, Torolf Elster, skrev eksempelvis følgende i sin bok Frihet og demokrati (1947):

«Vi er i virkeligheten bare gode borgere så lenge vi blir kontrollert. Kan vi unngå å bli oppdaget har de fleste av oss ingen betenkeligheter med å bryte de mest elementære regler for et ordnet samfunnsliv. […] Det er en veldig kløft mellom slik vi i teorien blir antatt å være, og slik vi i virkeligheten er.»

Her er det ikke mye tillit til det gode i menneskenaturen. Det er systemets evne til å dirigere og kontrollere som er viktig. Derfor er det vel ingen overraskelse at svært få samfunn har vært preget av mer mistillit til medmennesker og institusjoner enn de sosialistiske «fyrtårnene» i Europa før Murens fall.

Samfunnets røtter

Desentraliseringen av beslutningsmyndigheten i et samfunn, ikke konsentrasjonen av den, er demokratiets egentlige kjerne. Det er ikke rekkevidden av de beslutninger som treffes av folkevalgte representanter som kjennetegner det frie samfunn, men heller individets adgang til å handle selvstendig og under ansvar. Dette er like relevant i dag, som da Høyres leder Sjur Lindebrække formulerte Høyres tillitspolitikk på 50- og 60-tallet.

Artikkelen held fram under annonsen.

Dette er en bærebjelke i vår politikk, og har vært det gjennom hele partiets historie. Derfor vil Høyre styrke lokaldemokratiet og legge til rette for at folkevalgte lokalt skal få større makt og ansvar, gjennom å sørge for robuste kommuner og gi kommunene ansvar for flere oppgaver som fylke og stat har i dag. I tillegg mener Høyre at den statlige styringen av kommunene må reduseres, for å sikre økt lokalt handlingsrom for å finne gode løsninger.

Noen uker før kommunevalget i 2003 lanserte daværende partileder Kristin Halvorsen med brask og bram at økt lokalt selvstyre skulle bli SVs store sak i valgkampen. Men det var tydelig at de ikke hadde tatt inn over seg at økt selvstyre ville innebære at mange kommuner ville foreta veivalg som SV mislikte. I alle fall forsvant saken raskt fra SVs sakskart. To år senere så vi SVs sanne ansikt.

Regjeringsskiftet i 2005 var starten på åtte år med rød-grønn overstyring av kommunene. Kommunene ble i økende grad et ekspedisjonskontor for statlige vedtak. Statlige myndigheter fremmet innsigelse til 52 prosent av kommuneplanene som ble sendt på høring i 2011. Tallet for 2009 var 42 prosent. Kommuneplanen er det viktigste styringsdokumentet for samfunnsutviklingen i en kommune. Men under halvparten av kommunene var herre i eget hus under de rød-grønne, med miljøvernminister fra SV. Det lå ikke mye tillitspolitikk til grunn for den utviklingen. For når beslutninger flyttes vekk fra de demokratiske arenaene og over i byråkratiet, så svekkes følelsen av delaktighet i prosesser, det skaper avmakt og svekker tillit.

Det kjæreste

For Høyre er det selvsagt og viktig at familiene tar sine egne valg for hvordan de organiserer sin hverdag, sine omsorgstjenester og sin tid sammen. Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Høyre ønsker ikke at politikken skal overstyre de valg som er best for oss selv, familiene og lokalsamfunnet. Det undergraver tilliten i samfunnet.

Kontrasten blir også her stor til venstresidens tilnærming til tillitsbegrepet. Se på følgende eksempel, fra partileder Jens Stoltenbergs presentasjon av APs stortingsvalgprogram for 2005-09. Han kommenterte kontantstøtten slik: «Vi kan ikke premiere de som har valgt feil», sa han. Han begrunnet ikke motstanden med prioritering av bruken av samfunnets ressurser og budsjettmidler. Nei, det var valget familien gjør som var feil. Hvem skal definere hva som er de beste valg for familien? For Høyre er det selvsagt at det er familien selv. For venstresiden er det systemet som skal definere veivalget.

Debatt

Jeg håper tillitspolitikk kan bli debattert i tiden som kommer. Denne debatten berører de fleste samfunnsområder. Og ved inngangen til kommune- og fylkestingsvalget til neste år er den særlig relevant.