Homofili, igjen og igjen

I Hallingdølen den senere tid har det vært både reportasjer og leserbrev angående temaet homofili. I Hallingdal skal det angivelig ikke være så enkelt å være åpen homofil.

Og så har tydeligvis noen en interesse for om vi er født sånn eller blitt sånn. Ettersom jeg er åpent homofil og bor sammen med en mann i Hemsedal har jeg noen betraktninger å komme med.

Det temaet som opptar mange, særlig flere heterofile av en eller annen grunn, er om vi er født sånn eller blitt sånn. Selvsagt er jeg født sånn. Etter mine begreper kan man ikke bare velge å bli homofil, enten er man det, eller så er man det ikke. Noen drar fram eksempler på menn som har vært gift med en kvinne, skiller seg og blir sammen med en mann og skal da liksom ha blitt homofil. Bare tøv, den godeste mannen har nok ganske så sikkert vært homofil hele livet, men valgt å leve såkalt normalt og tilpasse seg et A4-liv. Sånn som homofile har blitt behandlet opp gjennom tidene er det ikke rart at mange fant det enklest å leve som forventet. Dessverre er det nok fortsatt sånn noen føler det, men takket være forkjempere er det blitt mye enklere å være seg selv.

Noen påstår av man blir homofil av å ha en fraværende far og en dominerende mor.

Å, jøje meg hvor mange homofile ville det ikke ha vært da? Særlig med alle familieoppløsninger der mor ofte får hovedomsorgen og far, ofte mot sin vilje, blir fraværende. Likevel finnes det ingen logikk i dette. Jeg ser bare for meg en liten pode som sitter og tenker; Jeg ser pappa så lite at jeg velger nå å bli homofil, og nabogutten, som har en veldig tilstedeværende far, sitter og tenker at jeg ser pappa så mye at jeg velger og bli heterofil. Min far var nok ikke den mest tilstedeværende, men hvis teorien skulle stemme skulle vel alle vi fem brødre være homofile. Likevel er det bare to av oss som er det, og det er nok helt tilfeldig.

Jeg flytta til Hemsedal for litt under et år siden, og har bare fått ubetinget positive tilbakemeldinger på at jeg lever åpent og i et forhold med en annen mann. Men jeg går ikke og annonserer det for gud og hvermann, hvorfor skulle jeg gjøre det. Det er vel ytterst få heterofile som bruker å annonsere at de er heterofile også. For meg er det bare naturlig å leve sånn, jeg kunne ikke en gang tenke meg å ”bli helbredet” heller, da jeg forutsetter at man må være syk for å bli helbredet og jeg føler meg faktisk ganske så frisk. Ikke engang min prestefar har nevnt at jeg trenger helbredelse, han mener at hvis jeg har det bra så har han det også bra.

En del kristne ser generelt ut til å være over snittet opptatt av hvordan vi lever og vårt sexliv og liker å dømme oss nord og ned. Jeg tror på en humoristisk gud, hadde ikke gud hatt humor, hadde ikke jeg blitt født. Jeg bare minner om et sitat fra bibelen: Den som selv er ren, kan kaste den første sten, som med andre ord betyr at man kan passe sine egne saker. Den dagen jeg passerer perleporten skal jeg nå ta et par runder der oppe for å sjekke hvem som kom gjennom nåløyet.

Jeg har hele mitt liv bodd på små plasser, før jeg kom hit bodde jeg 15 år i Finnmark, et fylke der det etter sigende skal være spesielt vanskelig å være homofil. Bortsett fra i indre Finnmark, så er det det reneste tøv, få er vel så åpne og inkluderende som finnmarkingene. Jeg velger å si det samme om hemsedølene også, og kan ikke tro at det skal være så forskjellig i de andre kommunene i Hallingdal.

Jeg kunne ikke en gang tenke meg å ”bli helbredet” heller, da jeg forutsetter at man må være syk for å bli helbredet og jeg føler meg faktisk ganske så frisk.