Bekymringsmelding fra Hardangervidda

Av Eigil Reimers, professor emeritus, Institutt for Biovitenskap, UiO

Hardangervidda er tilsynelatende et endeløst fjellområde som bl.a. huser Norges største nasjonalpark og Europas største villreinbestand. Men bildet er ikke uten riper. Skrantesyken (CWD) er påvist og sauenæringen har fått beiterett i området samtidig som naturlige rovdyr som bl.a. jerv skal elimineres. Denne økologiske ubalansen er villet av forvaltningen og overraskende særlig nå når CWD er oppdaget. Det er ikke utelukket at sau har vært eller kan bli en del av smittebildet og at jerven kan fjerne smittet rein. Men, forvaltningen har mer på lager:

Artikkelen held fram under annonsen.

Innsenderen er skeptisk til å drive vinterjakt på Hardangervidda. Bildet er fra en jakten i Nordfjella der hele reinstammen ble utryddet i håp om å stoppe skrantesyken. (Foto: Caroline Utti). Foto: Caroline Utti

15. november publiserte Miljødirektoratet og Mattilsynet forvaltningsplanen for Hardangervidda-reinen relatert til skrantesyken (CWD). Planen preges av en krisemaksimering som begrunnelse for svært inngripende tiltak for villreinbestanden.

Andelen voksen bukk 2 ½ år skal ned. Da vil reinen samle seg i større flokker, neppe et gunstig for å hindre smittespredning. Fjerningen fjerner også beitebrukstradisjoner og hindrer dannelsen av mindre «ungkarsflokker» som bidrar til bestandsspredning. En reduksjon av den eldre bukkeandelen kan få konsekvenser for tidspunkt for kalving og kalve-dødelighet.

Videre anbefales et ekstraordinært uttak av 2 ½ år+ bukker hvilket innebærer vinterjakt med motoriserte hjelpemidler (f.eks. snøscooter). Dette innebærer selvfølgelig økt energibruk og redusert tid til beiting med energiinntak. Planlagt vinterjakt kommer på toppen av forstyrrelser gjennom sommeren som innebærer turisttrafikk og insekter, særlig de to bremsartene (hudbrems og svelgbrems). Summen av dette bryter opp reinens naturlige døgnrytme med 2 timers beiting og 2 timers drøvtygging; en rytme der tapt beitetid ikke kan kompenseres fordi drøvtygger-magene krever tid og arbeidsro for å fullføre fordøyelsen før ny påfyll.

Det er til nå registrert 1 simle og 1 bukk med CWD på Hardangervidda. Med referanse til Nordfjella og Nord-Amerika (der en annen CWD-variant er virksom) antas det at de eldre bukkene har større sjanse for å spre smitten. Denne, i likhet med andre og langt mer «luftige» antakelser er grunnlaget for MM’s svært inngripende tiltak. Vitenskapelig erfaring fra virkeligheten med at denne type uttak kan eliminere CWD er ikke kjent for undertegnede. Antakelsene bygger på statistisk modellering. Fra et viltbiologisk synspunkt synes tiltakene å ha en husdyrprofil der oppdaget smitte skal oppspores og smittede byr fjernes. Ville dyrs sykdomsbekjempelse er noe naturen vanligvis selv rydder opp i uten menneskets innvirkning.

CWD er tilsynelatende en ny sykdom i vår del av verden, og kunnskapen om den meget mangelfull – kanskje fordi den periodevis har eksistert men forsvunnet av evolusjonære grunner slik sykdommer kommer og går i ville bestander

Så lenge MM’s omfattende tiltak synes svakt vitenskapelig begrunnet og at CWD har en svært langsom utvikling bør det legges opp til en alternativ strategi med moderate tiltak, der kjønnssammensetningen etter hvert normaliseres, jakttradisjonene opprettholdes, samtidig med at det tas CWD-prøver av felte dyr for overvåking av utviklingen. Alt annet gir grunn til stor bekymring for Hardangervidda-villreinens fremtid.

Eigil Reimers, professor emeritus, Institutt for Biovitenskap, UiO