Del 8

«Dronningbolet», sa Andreas lavt. «Men se, hva står nederst i hjørnet?», sa Arnfinn. «F.A! Hva skal det bety?» Mira tenker så det knaker. «Hva er det Mira? Det ser ut som du har sett et spøkelse?» «F.A!! Våkn opp... Fiona Aga.»

«Mamma!!» Plutselig står Frank med Fiona på ryggen, nederst i gangen. Frank slipper Fiona ned på bakken, og er borte på brøkdelen av et sekund. «Mamma!! Er du våken? Er alt bra med deg?» Mira løper til mamma og ser om alt er bra med henne. Fiona våkner ikke. Mira blir redd og roper til mamma. Mira klarer ikke å holde tårene tilbake. Mira går ned på kne og rister i mamma. «Jeg tror hun er død!»

Thomas løper bort til mammaen. Han sjekker pulsen. «Hun er ikke død, men pulsen er ikke som den skal være». Mammaen rykker til, hun rykker igjen.

«Hun lever». Mira roper.

«Men hun er fortsatt bevisstløs», sier Arnfinn.

Thomas kvekker. «Hvordan kom du deg så fort hit?»

«Jeg har jobbet i militæret, jeg var den kjappeste!» «Pappa, hvor er du?» Andreas står fortsatt ved siden av stigen. «Pappa, hvor kjapp er du? Jeg har aldri sett deg sånn som dette før! Vi må komme oss ut herifra med en gang!» «Hva med mamma?» Mira er gråtkvalt, «Vi må få liv i henne. Det er bare hun som kan lese tegningen».

Alle tenker og prøver å komme på en ide. «Kanskje dronningbolet har noe med dette å gjøre?» Thomas spør høyt. «Hæ! Tror du mamma er brukt som prøvekanin?» Mira ville ikke tro på det, hun ville bare at dette skulle være en vond drøm. Men det er det ikke, det er den virkelige verden, den skumle men virkelige verden. Alle sammen ser oppgitt ut. «Nei, nå må vi komme oss ut», sier Arnfinn. Før Mira, Andreas og Thomas reagerer, har Arnfinn tatt Fiona på ryggen.

«Jammen er du kjapp og sterk», sier Thomas forundret.

«Ja, sånn var det i militæret».

De går ut av kjelleren, og kommer opp i stuen, der de hadde vært for noen timer siden. Med store bokstaver står det AR på veggen.

«Nå er jeg lei av alle disse bokstavene!» Mira er oppgitt. «Det står sikkert for Arthur», sier Andreas.

«Eller Arnfinn», sier Thomas med en høy og skjelvende stemme.

Alle de tre ungdommene ser sjokkert på Arnfinn.

«Er dere blitt gale!? Det er jo pappaen min! Dette har virkelig begynt å frike meg ut!» «Det begynte å frike for meg for to timer siden», sier Andreas. «Unger, unger. Jeg tror dette har begynt å gå i hodene på dere».

«Nei, det har det ikke», sier Thomas bestemt.

«Det er sant», sier Andreas.

«Alt er sant!» «Gutten min, jeg er da ikke Arthur!» «Ikke lyv, pappa! Hvordan visste du hvor vi var? Du har aldri vært her før! Hvordan klarte du å komme deg fra stigen til Fiona så fort? Hvordan, pappa?»

Mira peker på Arthur og sier «Du er han, og han er deg!»

Nå kom det et ubehagelig, vondt smil over Arnfinn - eller Arthur sinn munn. Ungdommene går noen skritt bakover. «Ja, ja jeg er Arthur, hvorfor er det så farlig?»

«Hvorfor fortalte du det ikke før?»

«For da hadde det ødelagt planen?»

«Hva slags plan?», spør Andreas redd.

«Det er nok vår plan!»

… Dette var en stemme Thomas og Mira kjente godt! Det var Olgas stemme. Inn i stuen kommer Rolf og Frank. Rolf har blod rundt munnen, og han flekker tenner. Andreas hvisker inn i øret på Mira at hun skal løpe og si det til Thomas.

«Men hva med deg?»

«Jeg kommer jeg og!»

Mira hvisker til Thomas at han skal løpe. Mira skal telle til tre, så skulle de løpe. Men Mira stopper på to ...

«Mamma!», hvisker hun stille.

Fiona ligger fortsatt på ryggen til Arthur. Hun visker det stille både til Andreas og Thomas. Akkurat i det øyeblikket våkner Fiona. Øynene hennes går fra den ene siden til den andre. «Hvor er jeg?»

Så begynner hun å le. En ond og fæl latter som skjærer seg inn i ørene. «F.A, A.F», sier Andreas. «Ikke tenk på det nå», roper Thomas. «Bare løp!» De løper. De løper ned i kjelleren, og innover i de tusen gangene. De går ut gjennom den slitte døra, og ut i hagen. Andreas sier stille «A.F, F.A».

«Dette må ha noe med dronningbolet å gjøre», sier Thomas.

De hører noe skritt komme nærmere og nærmere. De snur seg ...