Del 1: Ferja Bastø-Fosen, 12. desember 2009

Mobilen pep som en sulten liten fuglunge. Mira visste at om noen få minutter ville den gå tom for strøm, og da ville hun ikke kunne svare på meldingen fra Andreas.

Han var to år eldre enn henne, nabogutt siden hun ble født, snart 15 år, og intet annet enn V-I-D-U-N-D-E-R-L-I-G. Ingen andre visste hvor myke leppene hans var. Hvordan det mørke håret krøllet seg i nakken når han kom til historietimen etter gym, og luktet av sitron og litt hundevalp. Han hadde lest Harry Potter på engelsk, og visste hvordan det gikk lenge før alle andre på skolen. Til og med mamma snakket pent om Andreas - selv om hun vanligvis oppførte seg totalt fjollete og dro dumme vitser hver gang temaet var Mira+gutter=mulig forelskelse.

- Mira, sjekk TV-skjermen der borte! Det er krise, nå kommer selveste statsministeren!

Storebroren Thomas dyttet Mira i siden, mens han slafset videre på vaffelen med hauger av syltetøy. Hun dyttet tilbake, det sved i øynene da hun puttet mobilen under genseren der det kanskje var varmt nok til at den kunne overleve littebitte til –

Statsministeren var det siste som interesserte Mira nå. Under dem duret den store båten som vanlig, mamma satt med nesa i ei tjukk bok som vanlig, og Mira irriterte seg over dem begge. Som vanlig. Kanskje burde hun valgt å bli igjen hjemme hos pappa på den lille gården etter skilsmissen? Det var jo nærmere Andreas. I alle fall på samme side av denne dumme fjorden. Så hvis det hadde vært internettdekning, litt mer X-box og kanskje MTV kunne hun vel alltids holdt ut med økologiske gulrøtter, en ny baby-halvsøster med like krøllete brunt hår som henne selv - og femten frittgående høner. Men ingen mamma, da.

- Å, hvorfor kan de ikke skru lyden opp!

Nå hadde Thomas tydeligvis greid å vekke mamma fra slumrelesingen, man kunne aldri vite om hun sov eller konsentrerte seg bak de evinnelige bøkene sine. Hun skrek til, boken smalt i bordet, brillene falt ned. Hun myste. Store, tydelige bokstaver rullet røde over gult på skjermen der i ferje-salongen, og de fleste snudde seg mot den. Trailersjåfører med store mager, musegrå kjerringer med veska tett i fanget, irriterte småbarnsforeldre med iskrem på olabuksa og stramme ansikter så akkurat det samme som Mira og Thomas:

EKSTRA NYHETSSENDING – OGSÅ KØBENHAVN MØRKLAGT - EVAKUERINGSPLANER OFFENTLIGGJORT FOR GØTEBORG. OSLO NESTE?

- Hva skjer, mamma? Blir strømmen borte hos oss også? undret Mira.

Morens øyne var som limt til den stumme skjermen. Og munnen var åpen. Hun viftet lett med venstrehånden, og hysjet på Mira. Men Thomas skravlet ivrig i vei.

- Vi har jo hørt om det i tre dager, det har jo ikke vært annet på TV siden dette terrorangrepet som mørkla Roma og Vatikanet, om det er muslimer eller...

- Hysj! glefset mamma igjen. Men Thomas kunne som vanlig ikke holde kjeft. Han kvernet i vei som en mattelærer, eller liksomvoksent som når han skulle beskrive de nye triksene i World Of Warcraft for nerdevennene sine.

- Dette med muslimer er bare spekulasjoner som skaper mer fremmedfrykt og rasisme. Det er like sannsynlig som det TV2 meldte i går, at det er UFO-invasjon! Og CNN meldte at det kan være en ny type stråling fra solen, som nøytraliserer all elektrisk aktivitet i vår atmosfære. Det kan selvsagt også være at BBC har rett, at alt handler om et USA-styrt komplott for å svekke Europa nå som Barack Obama...

- Ti nå still og følg med, glefset mamma igjen, nå så høyt at også et kranglende ektepar på nabobordet bråtidde. Men Mira hørte verken på Thomas eller moren. Telefonen pep med en helt annen tone nå. SMS mottatt! Hun kastet seg over den, trykket fort på riktig knapp, og så for seg det fineste navnet i hele verden fylle skjermen. Men i stedet kom annen velkjent lyd: Batteri slutt.

Hun innså hva det ville bety. Det var minst to timer før de var hjemme så hun kunne lade mobben og svare. I mellomtiden ville Andreas garantert tekste Line. Eller Charlotte. Han var ikke akkurat kjent for å vente på ei jente som gjorde seg "kostbar". Mira kjente seg svimmel, sint, på gråten – alt på en gang.

Statsministerens tale var tekstet, heldigvis, for ingen på ferja klarte slå på lyden i TV-anlegget. Derfor leste Mira, Thomas, mamma, trailersjåfører, gamle damer, småbarnsforeldre og svartkledde ungdommer i total stillhet det samme. Helt uten lyd bleknet alle ansikter.

"Regjeringen er forberedt på konsekvensene av en total lammelse av elektrisitetsforsyningen, selv om vi ikke har informasjon som tyder på at dette vil skje. Likevel vil jeg nå snakke til dere, og forsikre om at både politiet, militære styrker, Sivilforsvaret, Hjemmevernet, Røde Kors og andre beredskapsmyndigheter er klare for alle eventualiteter. Jeg understreker altså at vi ikke har grunn til å tro at dette skal ramme oss, men også at hele landet skal være forberedt på det verste. Derfor ønsker regjeringen å gi noen viktige råd. De samme råd vil bli slått opp som informasjonstavler ved alle landets rådhus, kommunehus og politistasjoner...

- Å Herregud, hvisket mamma.

Siden mamma var human-etiker og dessuten aldri bannet, grøsset både Mira og Thomas. Ferja skalv og dirret, den store metallmunnen var i ferd med å åpne seg mot Horten. Gjennom de store vinduene kunne alle se at byen liksom ble borte foran dem. Det var som om selve fastlandet sank i det mørke vannet, med julegatebelysning og hus og kai og røde lanterner og - alt.

- OK, unger, nå gjør dere akkurat som jeg sier. Og ikke spør om noe, sa mamma med en stemme som lød fremmed.

De hadde kjørt gjennom mørke gater og veier, ikke en gang trafikklysene virket. Bilen deres sto nå foran butikken moren mange ganger hadde jobbet i på lørdager. Men bygningen så helt ukjent ut nå når de store gule og røde reklameskiltene var slukket og parkeringsplassen tom. Hun låste dem inn med en vant bevegelse, kastet bare et stjålent blikk over skulderen. En alarm skrek. Men mamma enset ikke den skingrende lyden, mumlet bare at sentralbordet var dødt uten strøm og at politiet sikkert hadde annet å gjøre. De tok hver sin store handlevogn, og mamma fant raskt frem til reolen for lommelykter og batterier. Hun røsket til seg en hel haug av begge deler. Thomas og Mira hadde aldri sett henne så sterk før, hun lempet både en primus og en gasslykt og flere ruller søppelsekker på lasset sitt mens hun mumlet om fyrstikker og hermetikk.

- Hent flere vogner. To hver. Vi skal fylle bilen. Ser dere ved utgangen om ti minutter. Tenk at vi i verste fall skal greie oss i ukevis. Velg nå klokt, unger!

- Er du sikker på dette? Vi stjeler jo, ymtet Thomas.

Mammas ansikt hadde aldri vært mer alvorlig.

- Jeg har hundre tusen kroner på kontoen. Jeg betaler for det hele når strømmen er tilbake og bankkortene virker igjen, sa hun bestemt og bet plastikken av tre splitternye hodelykter.

Mira og Thomas løp gjennom det mørke varehuset. Handleturen ble en bisarr krysning mellom eventyret om Charlie og sjokoladefabrikken – og Robinson-ekspedisjonen.