Norsk smil og syrisk tragedie

Firas sende meg julehelsing med bilete av den nye leilegheita, med juletre og snø utanfor. Det er 14 månader sidan eg fekk meldinga om at han var komen over Storskog.

Eg undrar meg på kor Firas er vorten av, sa eg i lunsjpausen den 4. november i fjor. Vi hadde snakka om det som hende i Syria, og eg kom til å tenke på min unge syriske ven. Då eg kom attende til kontoret, var det ei melding frå Firas på skjermen. Han var på eit asylmottak i Noreg.

Artikkelen held fram under annonsen.

Eg vart kjent med Firas hausten 1999. Eg trong ein tolk og kjentmann i Syria, og fann fram til ein ung mann som studerte turisme. Firas ville gjerne vise meg Syria. Han tok meg stolt med til nasjonalmuseet i Damaskus, der vi såg verdas fyrste alfabet og mange andre minne frå rike kulturar medan steinalderen rådde grunnen i Noreg.

Vi stod oppe på Qassionfjellet om kvelden og såg lysa i Damaskus under oss, grøne lys ved moskeane og kvite ved kyrkjene. Vi stod inne i den veldige og vakre Ommaydemoskeen, og vi vitja den ovedådige sjiaheilagdommen utanfor byen. Så fekk han ein kamerat til å køyre oss opp i fjellet til Sednaya, der muslimske kvinner bad framfor det undergjerande ikonet som Lukas skal ha måla. Vi held fram til Maloula, der dei pastellfarga husa hang oppetter fjellsida og folk framleis snakka språket Jesus brukte.

Då eg seinare vitja Syria, møtte han meg ved ørkenklosteret Mar Musa. Eg kom frå Aleppo, og vart med han til Damaskus. Han tok meg med heim og spelte arabisk lutt for meg. Han lærte meg rituala i hammamen, der vi avslutta med turban rundt hovudet og vasspipe. Og vi var på ungdomsmøte i kyrkja.

Eg kjende meg alltid trygg i Syria. Det var eit fint land med eit venleg folk. Og Firas var glad i og stolt av landet sitt. Han såg fram til å utvikle turismen med alt det landet hadde å by på.

Slik skulle det altså ikkje gå. I fjor gav han opp tanken på ei framtid i heimlandet og tok med kona og den vesle dottera på reisa gjennom Russland, på sykkel i mørke og snø over grensa i Finnmark.

«Då vi kom til Storskog, smilte grensevaktene til oss og spurde korleis vi hadde det», fortalde han. Det var det einaste han fortalde om reisa. Smilet på Storskog hadde gjort inntrykk.

I det året som har gått, har dei budd på tre asylmottak, på ulike stader i landet. Han var motlaus då dei midt på vinteren kom til Årdalstangen, ein audsleg plass ved ein mørk fjord mellom høge fjell. «Vent til våren, då vert det fint der», sa eg, og i vår ringde han og sa at eg hadde rett. Men nett då måtte dei flytte på nytt.

Dei budde hjå oss i Oslo då dei var inne til asylintervju, og vi vart sjarmert av den vakre kona og fire år gamle Klara. Det var tungt å vente på svar. Lite å ta seg til, berre venting. Men så, nesten nøyaktig eit år etter dei kom over grensa, melde han til meg: «Fekk ja til å bu i Noreg. Er så glad.»

Artikkelen held fram under annonsen.

No til jul fekk eg altså bilete frå den nye leilegheita i eit bustadfelt på Vestlandet. No skal dei lære norsk, Klara skal i barnehage, og dei skal få seg jobb. Det skal nok gå bra. Dei kjem til å bli eit pluss for både lokalsamfunnet og for landet vårt.

For Noreg er dette ei lykkeleg historie, om at vi tek godt mot folk som treng hjelp, og at det også gir oss noko attende i form av folk som bygger landet.

Men bak ligg tragedien i Syria. Det vakre landet ligg i ruinar, og folket er i ferd med å bli spreidde utover både Midtausten og resten av verda. Firas og familien skulle gjerne budd i landet dei er glad i og bygd ei framtid der, med foreldre og slekt rundt seg. Den vesle familien er også ein liten del av ein annan tragedie: Landa der kristendommen fyrst slo rot, er no i ferd med å verta tømde for kristne.

Så midt i gleda over at det går så bra for Firas og familien, kjenner eg på sorga over det Syria som ikkje er meir.

For Noreg er dette ei lykkeleg historie, om at vi tek godt mot folk som treng hjelp,