annonse

Kodeord: Sanoj

Foran fra venstre
Foran fra venstre: Felix Mariasson Veslehaug, Anne Linn Sperrevik Persson, Sander Abrahamsen Øen, Niamh Kaja Wilson. Andre rad fra venstre: Augustin Hindenes Bakken, Magnus Martinsen, Sindre Julian Rue, Hanna M.A. WardTredje rad fra venstre: Otilia Ryo-Bergstad, Kunat Nat Bell, Max Knutsen, Tilda Lilly Løvold. Bak fra venstre: Olav Solhaug, Sondre Eide Sataøen, Ronja E. Frydenlund-Elban, Fabian Nørstebø Tollefsen.
Oppsummering

Fjerde kapittel skrive av 7a Geilo skole.

Jonas hører sirenen.

«Det er litt rart, synes du ikke? At faren din kom til oss og at han var så sint på foreldrene mine, og så den ekle lukten, og nå sirenene ...»

Samira nikker, og lyser med mobilen sin mot lysbryteren. Hun strekker ut hånden og trykker. Et øyeblikk lyser det svakt i trappen og de kan så vidt se en tunnel videre innover. Så spraker det i lyset og det blir mørkt igjen.

«Søren,» mumler Samira, «Typisk. Jeg lurer på hva det er der nede», sier hun.

«Hører du forresten dryppelyden?»

De ser på hverandre igjen.

«Ok, vi går ned,» Jonas prøver å være modig.

«Men hva med sirenene, da?»

«Det er sikkert bare onkelen min,» svarer Jonas. Samira nikker. Idet de når bunnen av trappen hører de plutselig at døren bak dem smeller igjen og at noen drar bokhylla tilbake på plass. Jonas skvetter, og kjenner et kaldt gufs som kommer ned trappa.

«Oi, her er det en lang tunnel».

Jonas hvisker. Hånden hans skjelver, og lyset fra telefonen rister litt. Jonas skjønner at Samira også er redd, for hun flytter seg litt nærmere og tar hånden hans. Jonas kjenner at hjertet banker litt ekstra og han rødmer i mørket.

Han hører Samira snuse i luften.

«Hva er det som lukter?»

Det lukter som gammel svette og uvaskede klær.

«Sorry altså, men det er akkurat som den stramme stanken av faren din,» svarer Jonas.

«Jeg vet,» sukker Samira, «og jeg skjønner ikke hvor den lukta kommer fra! Han har alltid luktet litt karri og han svetter ganske mye, men ikke slik som nå!»

Jonas hører at hun er lei seg. Han gir henne en ekstra klem i hånden. De famler seg videre og Jonas skjelver så buksene rister. Luften er klam og kvalmende.

«Kom igjen, vi må kjappe oss!»

Nå er Samira foran han. Plutselig svinger tunnelen litt og de står foran en dør med kodelås. Jonas tenker på kjellerdøren som ble lukket bak dem, og er redd de er fanget. Samira studerer låsen nøye i lyset fra telefonen. Han kan se at hun får en idé.

«Kanskje det er kodeordet på lappene?»

Så klart. Jonas kan ikke annet enn å beundre Samira for hvor smart hun er. Samira taster SANOJ. Jonas følger spent med, og idet låsen åpner seg kjenner han at han puster lettet ut.

Døra åpner seg når Jonas tar i klinka. Dryppelyden blir mye høyere. De lyser inn og han ser noen stoler, et bord og hyller med bøker.

«Kjenn lukten, da! Den er helt sinnssyk her inne!» Samira skjærer grimaser. Jonas blir nesten kvalm av stanken som slår mot dem.

«Kommer lukten av faren din herfra, og tror du det har noe med mamma og pappa sin business å gjøre?»

Han tar et skritt inn, og kjenner at han tråkker i noe fuktig. Han lyser rundt seg med telefonen og ser to dører. Under den ene dørkarmen renner det ut noe som ser ut som vann. Jonas går bort og tar i døren, men den er låst. Samira snur seg mot han og Jonas ser at hun er forvirret. Det blikket har han aldri sett hos Samira før, antakelig er det første gang hun virkelig ikke skjønner hva som foregår.

«Kanskje vi kan finne forklaringen her nede, men jeg tror ikke jeg orker å være her lenge!»

Heldigvis er den andre døra åpen, og de smetter ut av det illeluktende rommet og inn i en ny gang.

Nå er det Jonas som drar Samira etter seg, for han har fått øye på en vindeltrapp. Like etter står de i en vanlig kjeller. Samira kikker seg rundt. Det er noe kjent med kjelleren. Hun ser de gamle skia og fryseren og akebrettet.

«Nei men Jonas, dette er jo min kjeller!» Hun smiler av lettelse.

«Er det?» Jonas kjenner at redselen slipper taket.

«Ja, jeg husker de gamle skia jeg brukte da jeg var liten,»

Samira peker og ler nesten. Så slipper hun Jonas sin hånd og skrur på lysbryteren ved døren.

«Ja, men så bra,» sier Jonas. Han savner hånden hennes i sin.

Akkurat i det de skal gå opp hører de svake dunk fra tunnelen.

«Hysj, det kommer noen!» sier Jonas. «Fort vi må komme oss opp!»

Lydene kommer nærmere og han synes den ekle lukten blir sterkere. «Skal vi gå opp i huset og gjemme oss?»

Samiras stemme skjelver. «Ja, skynd deg!»

Jonas tar noen skritt opp trappen.

«Hørte du det?» Jonas har veldig lav stemme.

«Ja, det er de samme dunkene som vi har hørt før,» sier Samira. Og så hører de sirenen igjen, men nå er den mye nærmere.