Klar – Ferdig – JUL!

Uvitende og uthvilt sto jeg med morgenkaffen i hånden og tittet ut på høsten som ikke slipper helt taket.

Det er ganske deilig med en rolig morgen uten stress og kaos. Plutselig kaster dama 40 vokale kilo på skuldrene mine med én eneste setning; «Kunne du gått i boden i dag og hentet opp juleeskene?». Min øyeblikkelige tanke var at vi akkurat hadde satt dem ned, men nei da hun hadde tydeligvis lest på Facebook at noen hun kjente, som kjente noen andre, hadde alt pyntet til Jul og at det var «lov» om man skulle reise bort i julen. (Alt dette fikk jeg forklart da jeg prøvde meg på nettopp det argumentet «men vi skal jo reise bort i julen ...»)

Jula varer riktig nok ikke til påske, som i sangen. Men den starter altfor tidlig. Jeg kan ikke huske at det var sånn når jeg var liten, men tydeligvis skal ungene ha en gave hver dag fra 1. desember og oppgaven blir gitt til meg. Det skal ikke være dyrt, men jeg har fått beskjed om å være kreativ. Altså kreativ 24 ganger.

På toppen av dette legger hun til kommentaren «Karl Erik (34) kjøper ikke bare til ungene, men Vigdis (33) får også julekalender». Akkurat nå hater jeg Karl Erik. Plutselig er han formelen på et lykkelig ekteskap..? Med en 7-åring, en 17-åring og 35-åring i huset må jeg altså være kreativ hele 72 ganger, 72 gaver!

For at dama skal være trygg på at jeg kjøper 24 kalendergaver til henne klyper hun meg i rumpa og med sexy stemme sier hun «du fikk jo 24 pakker av meg i fjor». På sett og vis har hun jo rett i det. Det hun gjorde rent konkret var å kjøpe inn en gavekort-bok på 24 sexstillinger og jeg tror totalt tre stykker ble brukt, de andre gangene «passet det ikke». Jeg skulle gjerne likt å se trynet hennes om jeg ga henne en tilsvarende gave. «Faktisk fikk du året før også Ørjan». Jo da, stemmer det ... 24 øl (en kasse). Lurer på om hun hadde likt samme gave fra meg.

Jeg tar en god slurk av morgenkaffen som nå har rukket å bli kald, trekker pusten godt og sier «Ok, jeg har fri på fredag, da kan jeg kjøpe inn kalendergaver».

«Fredag går ikke Ørjan, da skal vi på Ikea». Ikea, eller «Ondskapens Hotell» som jeg kaller det. Jeg virkelig hater Ikea. Jeg hadde heller tilbrakt 100 dager med charter-Svein på Red Bull i Big Brother huset enn en time med dama på Ikea. For på Ikea har dama full kontroll. Allerede i bilen snakker hun om alt vi MÅ ha. Telys, servietter og sånne-små-kopper-hun-leste-i-et-blad. I det vi bestiger Ondskapens Hotell går pulsen hennes opp og ut av kjeften raser det ut ord raskere en Lars Vaular hadde klart på speed, «hent en sånn katalog, finn et sånt ark å skrive på, tok du med målebånd?, ta med en ekstra blyant, vi går opp først». Jeg fatter ikke hvorfor vi skal opp, og argumenterer med at de bare har møbler der oppe. Det er her hun er klok og sier «men du vil vel ha mat?». Jeg er selvsagt en enkel mann og reagerer på mat akkurat som en glad tykk labrador ville reagert på tanken av en pølsebit. Etter å ha inntatt 15 kjøttbullar (Ikea teller nøye) er jeg faktisk i litt bedre humør.

Endelig går turen ned og vognen fylles opp med servietter, telys, bordbrikker, gløgg og alt annet fjas. Innimellom får jeg kjeft for å være på telefonen og ikke «vise interesse», men etter 16 «åh unnskyld», er vi endelig i kassen. Det er heldigvis kø når vi skal kjøre hjem fra Ikea slik at konemor får seg en god powernap i passasjersetet mens jeg hører på at radioen bekrefter i bilen at det er kø.

Vi har så vidt rukket å sette Ikea-posene i gangen før hun spontant sier «ååå, nå fikk jeg juleånden over meg, løp ned i boden Ørjan, hent alle juleeskene, skynd deg skynd deg». Jeg løper ikke ned i boden, men rusler like motivert som en 14-åring på vei til skolen. Da jeg låser opp boden på femte riktig-nøkkel-forsøk kan jeg konstatere at juleeskene i år som i fjor står bakerst og innerst i boden.

Etter en time med ommøblering er endelig alle eskene ute og oppe. Fruen svinser happy rundt mens hun synger «last Christmas» like bra som Ari Behn tror han synger «moves like jagger». Tre timer senere ser leiligheten ut som et butikkvindu på Glassmagasinet og konemor smiler stolt til meg. Jeg ser mitt snitt og legger til kommentaren «ho ho ho, kanskje nissefar skal prøve å komme ned i pipa di nå da»? Da ser nissemor på meg med et blikk som tydelig sier at alt hun ønsker er litt gløgg og søvn.

God førjulstid alle sammen.

Hilsen mann som ikke har blitt brukt av nissemor, men som akkurat har tråkket på en kongle ... EN KONGLE!