Sondre Ferl-Runningshaugen, Birk Giese Erdman, Joren Sleeking, Nora Haugo og Oda-Juliane Bråthen. Foran f.v. Guro Slåtto, Arne Søndrål, Mina Victoria Pettersen og Lars Ivar Eriksen Larsgard.
Sondre Ferl-Runningshaugen, Birk Giese Erdman, Joren Sleeking, Nora Haugo og Oda-Juliane Bråthen. Foran f.v. Guro Slåtto, Arne Søndrål, Mina Victoria Pettersen og Lars Ivar Eriksen Larsgard.

Elva

Kapittel 6 skrevet av 7.-trinn ved Hallingskarvet skole.

Asle svarte med en tynn stemme, «Jeg vet ikke». Elsa slepte han bort til et stort tre like ved teltplassen. Det var alt begynt å skumre. Han hadde falt inn i dyp søvn. Jeg kan ikke tro det, tenkte Elsa. For bare noen dager siden var vi hjemme og lekte ved elva. Hun begynte å gråte. Hadde jeg bare husket å ta med mobilen min? Foreldrene våre må være veldig bekymret for oss. Tankene surret i hodet. Hun tittet bort på Asle. Såret i pannen var dekket med maur. Hun begynte å børste dem vekk så forsiktig hun kunne.

Asle hadde sagt at han hadde sørget for at de hadde alt de trengte før de satte nedover elven.

Artikkelen held fram under annonsen.

Da kan det jo hende at mobilen hans fremdeles ligger ved utstyret vårt, sa Elsa lavt til seg selv. Hun roter i bagen til Asle.

«YES» roper Elsa høyt. Nå kan vi endelig ringe etter hjelp.

Til Elsa sin store fortvilelse var det ikke dekning på mobilen.

«Jeg må komme meg opp i høyden. Hva med den mølla som vi så på kartet?» Elsa har begynt å prate til seg selv nå.

Hun går tilbake til Asle. Han Han virker så fredelig, samtidig så stakkarslig der han ligger. Jeg kan ikke vekke han nå, ikke i den tilstanden hans, ikke etter alt han har gjennomgått, tenkte hun.

Hvis jeg bare kjapper meg opp til mølla, får ringt etter hjelp, da kan jeg være tilbake før han våkner.

Men veien opp til mølla var brattere enn hun tenkte. Hun sprang så fort at det kjentes som om lungene hennes skulle eksplodere. Jeg må kjappe meg, sa hun til seg selv, om og om igjen. Det var nesten helt mørkt nå. I det fjerne kunne hun skimte en hjort blant alle skyggene i skogen.

Endelig var hun fremme.

Artikkelen held fram under annonsen.

Det var tydelig å se at mølla var helt forlatt. Det første hun møter en stor stein midt på gulvet. Den har de samme keltiske symbolene som på kassen og den steinen som hadde blitt kastet midt i leirbålet deres. Kan det være den samme steinen?, tenkte Elsa.

Og hvor har det egentlig blitt av kassen? Tankene hennes begynte å vandre igjen. «Dustekasse» utbrøt Elsa. Alt er kassen sin feil. Om vi bare ikke hadde funnet den.

Hun går opp trappen for å få bedre dekning. Den er falleferdig, og hun må passe på hvor hun setter føttene.

Please!, tenkte hun. La det være dekning.

I det hun hører ringetonen, skvetter hun til. Så hører hun en dør knirke i underetasjen. Hun legger på før moren har mulighet til å plukke opp telefonen. Elsa prøver febrilsk å finne et sted hun kan gjemme seg. Øynene hennes flakser fra side til side.

Nedenfra hører hun to stemmer. De høres kjente ut, tenkte Elsa. Kan det være de samme som hun hørte i kjelleren? Hun gjemmer seg i et skap.

Plutselig ringer mobilen hennes. Det er moren som prøver å ringe henne opp igjen. Før hun rekker å skru den av, braser døra opp ...

Asle våkner opp til lyden av en vindmølle som starter.

Artikkelen held fram under annonsen.

«Hva er det som skjer?» utbryter han

Han reiser seg, og oppdager fort at Elsa ikke er der. Han løper mot elvebredden i håp om at Elsa har dratt dit. Asle lukker øynene, og ønsker at han var hjemme i sengen sin. «DUNK»

Da Asle kommer til seg selv igjen er alt grått. Etter hvert klarner det. Han befinner seg ikke lenger i skogen. Han ser seg rundt. Asle ligger i bunnen av en kano. Deres kano. Han hører lyden av vann som skvulper mot akterstavnen. Nå er vi endelig på vei hjem, tenkte Asle fornøyd med seg selv.

Det verker i såret hans. Han fryser. Asle får øye på en grønn jakke ligge ved siden av seg. Det er sikkert Elsa sin. Han drar den til seg og legger den over seg som et pledd. Han føler seg kvalm og sliten. Der var godt å ligge der og høre vannet rundt han.

Brått kom noe hardt og dunket inn i siden på kanoen. Asle reiser seg opp. Kanoen vingler fra side til side. Han hører en lav banning rett bak seg.

«Elsa?» spurte han.

Da han snudde seg, så han rett på den mystiske kassen og rett inn i ansiktet til ...