Elva

Kapittel 3 skrevet av Flå skole.

Asle så en mørk skygge løpe i skogen. Han begynte å gråte. Elsa klarte ikke å komme seg opp. Det ble helt stille og de hørte et skrik. Den mørke skyggen kom nærmere. Til slutt løp Asle fra Elsa, det var helt stille og mørkt. Så hørte Asle et skrik igjen. Han løp bort til et tre, der satt Nicholai Breie og skrek. «Hvorfor sitter du her og skriker?», hvisket Asle. «Insektboka mi er borte» svarte Nicolai. «Jeg vet hvor den er!», sa Asle høyt og smilte. «Hvor er den?» spurte Nicholai. «Bli med meg så skal jeg vise deg!».

De løp tilbake til Elsa. Hun var BORTE! «Hvor er Elsa?» skrek Asle. «Hvor er insektboka mi?» skrek Nicholai enda høyere. «Elsa har boka, men hun er borte», svarte Asle rolig.

De så et lys i enden av skogen. Der så de et stort bål og et telt. De hørte et plask. De så Elsa i vannet, hun svømte mot land. «Hvor har du vært?» sa Asle gråtende. «Hvor er insektboka mi?» spurte Nicholai. «Den er borte, det må ha vært skyggen som har tatt den!» sa Elsa. «Hva slags skygge?» utbrøt guttene høyt i kor. De klarte nesten ikke å prate, de visste ikke hva som kom til å skje. Tilbake på bålplassen var alt borte.

«Hvor er tingene?» sa Elsa lavt. De løp bort til redningsbåten, men den var også borte. Plutselig hørte de et høyt smell, de løp og løp for å komme ut av skogen. «Jeg er sulten» sa Asle. Asle hadde glemt igjen pølsene i teltet. «Der er det bare noen bær» sa Nicholai. De visste ikke om bærene var giftige. Nicholai spiste dem. Han var så sulten. Plutselig datt Nicholai i bakken, han hadde besvimt. «Går det bra?» sa Elsa redd. «Hvor er jeg?» sa Nicholai. De gikk til bålplassen for å se om sakene deres var kommet tilbake, men alt var fortsatt borte.

Plutselig så Elsa noe som lyste litt opp i buskene. «Hva er det der?» sa Asle. Det var en stein med flere symboler på. De ble så glade. Men Nicholai husket ingenting. De hørte en stemme som sa «KOM DERE BORT». Elsa snudde og så noe som liknet på insektboka til Nicholai. De lurte fortsatt på hvorfor Nicholai ville ha den. Da han fikk øye på steinen, kom han på at boka hadde noen symboler på seg, men han husket ikke hvordan de så ut. Plutselig så de teltet i skogen, dekket av greiner. Noen hadde prøvd å skjule det. De lurte på hvem som hadde gjort det, men satte bare inn. Der var alle tingene. «Skal vi se på steinen?» spurte Asle. Men da de skulle finne fram steinen var den borte. De så en skygge løpe fram og tilbake i skogen, de lurte på hva og hvem det var. Ingen av dem turte å sjekke utenfor teltet. Da de våknet, gikk de for å lete etter steinen med symbolene. Etter en stund kom de til noen hytter. Der bodde det en gammel dame. «Hvem er du?» spurte Asle lavt. Den gamle damen svarte ikke. Nicholai hvisket til Asle: «Hun har boka mi i hånda!» De spurte om å få boka tilbake, men den gamle damen svarte fortsatt ikke og gikk inn i hytta si. De fulgte etter henne, men plutselig var hun borte.

Da de var tilbake ved teltet, var ikke Asle å se. «Vi må finne Asle!» sa Elsa til Nicholai. De satt inni teltet, men så hørte de et skrik rett utenfor. De gikk ut for å se om det var Asle. Det var det ikke, det var den gamle damen. «Jeg vet hvor Asle er!» sa hun. «Hvor er han?» sa Elsa. Den gamle damen gikk, og Elsa og Nicholai fulgte etter henne. Det var helt mørkt og de så ikke damen lenger. «HALLO?!» ropte Nicholai. Elsa tråkket på noe hardt, og skulle se hva det var.