Elva

Kapittel 10 skrive av 7.-klasse ved Torpo skule

Over henne står Nicholai. Han står med den blodfulle kniven i handa. Elsa blir redd.

Ho tenker på moglege måtar å komme seg vekk på. Før ho rekk å tenke meir, er kniven på veg mot henne, men!

Nicholai og kniven går bakover?

Ho ligg stiv på bakken til ho høyrer ei vaksen stemme, det er Svein!

Han seier «det går fint, Elsa.»

Ho ser skeptisk på han. Framfor han står Nicholai med ei kvit t-skjorte i munnen. Svein held armane til Nicholai bak på ryggen hans og den blodige kniven ligg på bakken.

«Me tek han med til leirplassen, og så snakkar me med han litt og får sett ting litt på plass», seier Svein.

Elsa tek kniven og kastar han så langt bort ho klarer. «Eg tek Nicholai, og du tek Asle», seier Svein.

Asle er tung, men Elsa får han med seg. På veg til leirplassen er det tett skog og litt tåkete nokon plassar. Endeleg ser dei leirplassen og går slitne det siste stykket fram. Elsa legg Asle på den eine tømmerstokken ved bålet. Svein finn eit tau i ryggsekken sin som han bind rundt Nicholai. Elsa og Svein tenner bålet saman. Asle vaknar av lys og varme. Han er bleik og svimmel. Han er svolten, men kvalm. Nicholai prøver å komme seg vekk, men dei får roa han ned og set seg til å grille pølser.

Alle syns det er godt med ordentleg mat etter alt som har skjedd. Når dei sitt ved bålet, går det mange tankar gjennom hovuda deira. Elsa og Asle kjem på kvifor dei eigentleg kom hit. Begge får store auge og skal til å fortelje, men dei stoppar når dei høyrer den andre skal si det.

Elsa bryt ut: «kista!»

Svein lurer litt, «kista?»

Asle begynner, «det heile starta med at det kom ei kiste rennande ned elva. Me bestemte oss for å finne ut kvar denne kista kom frå. Så me sa til foreldra våre at me skulle på telttur og begynte å padle oppover elva. Me begynte å bli litt trøytte, så me bestemte oss for å campe her, det såg fint ut. Men når me tente bålet, kom det plutseleg ein stein med keltiske symbol flygande gjennom lufta og rett i bålet, det var då helvetet begynte. Etter dette har me blitt forfølgt av ei gamal dame, ein mystisk skugge og Nicholai. Ei stund trudde me Nicholai hjelpte oss med det me lurte på. Han var veldig opptatt av insektboka si. Ein gong sneik me oss til å sjå i boka og på dei 5 første sidene var det insekt, men på dei neste sidene var det bilete av folk han skulle drepe! På den første sida var det bilete Asle og den neste sida var Elsa, men det var ein ting me ikkje skjønte. Det var eit familiebilete, av Nicholai og nokon til. I den gamle mølla skjønte me at den gamle dama var bestemora til Nicholai, fordi han ropte bestemor då ho fall gjennom golvet. Me trudde ho var død, men plutseleg var ho borte. Veit du Nicholai kva som skjedde med henne?

Nicholai svarar: «Bestemor har passa på meg i alle år. Det som skjedde når me var på telttur den gongen for fem år sidan, var at eg gjekk meg vill i skogen, men så fann ho meg. Ho tok meg med inn i hytta si. Ho virka veldig hyggeleg, men snart virka ho litt gal. Ho klarte å overtale meg til at det var rett å drepe. Eg var litt skeptisk, men det gjekk. Eg er så lei for det, pappa».

Svein visste det kom til å skje, men han er framleis skuffa. «Eg prøvde å oppdra deg til eit vanleg menneske,» svarer Svein trist. Elsa bryt ut, «Kvar er bestemor di no?

«Når ho fall gjennom golvet i mølla, skada ho seg så ho døydde. No ligg ho under eit laken ved mølla». Plutseleg seier Svein, «Eg har også noko er burde fortelje dykk. Den gamle kista og dei keltiske symbola veit eg faktisk ganske mykje om …»