Sjakk

I 1766 giftet kong Christian 7. seg med den unge Caroline Mathilde. Kongen ville gjerne ha henne med til sengs, men hun syntes det var mer spennende å spille sjakk! Så interessant er dette spillet!

I 12-13-årsalderen ble jeg og mange kamerater ivrige sjakkspillere. Det var engelsklæreren som vervet oss til «sin» sjakklubb, og hver torsdag kveld møttes vi i kommunestyresalen for å øve oss på å ta knekken på motstanderens konge ved hjelp av enkle bønder og mektige offiserer. Det ble nok mye sjakk utenom disse kveldene også, og jeg har fortsatt i bokhylla mange bøker om dette edle spillet. Vår ivrige leder, engelsklæreren, meldte oss også et par ganger på østlandsmesterskapet for lag (5 gutter på hvert lag), og hvis jeg ikke husker feil, tok vi en gang fjerdeplassen.

Jenter

Jenter var ikke velkomne i dette selskapet. Kanskje man syntes at dette kampspillet var for brutalt for sarte kvinnesjeler? Eller var det hjernekapasiteten man mente ikke strakk til? Eller var slike aktiviteter uforenlige med kvinnerollen? Jentene fikk jo heller ikke være med i skolemusikken, som typisk nok ikke het «skolemusikken», men «guttemusikken». Skolekoret derimot var åpent også for «det svake kjønn» (unnskyld!). Å synge, det fikk de lov til.

Men tilbake til sjakken. Etter noen år ble brettet og brikkene lagt på hylla. Inntil nå. Nå raser det nærmest sjakkfeber i Norge. Magnus Carlsen, sjakk-VM og fyldige sjakksendinger i TV har bidratt til det. Sjøl måtte jeg ofte sitte oppe til langt på natt for å følge det spennende spillet fram til avgjørelsen. Til og med mange som ikke kjenner til spillereglene, lot seg rive med, særlig av datamaskinens pil som hoppet hit og dit og viste hvem som «ledet», dvs. som med perfekt spill var nærmest til å vinne.

Sjakkmaskin

Ja, dataprogrammene har nå gått forbi den menneskelige hjerne også i sjakkspillet. Det er da naturligvis viktig at ingen kan få hjelp av slikt til å fuske.

Allerede ca. år 1800 hadde en mann fra Wien konstruert en sjakkmaskin. På sitt felttog i Østerrike spilte selveste Napoleon (i slottet Schönbrunn) mot denne automaten – og tapte. Han, som jo var vant til å behandle mennesker som sjakkbrikker, tok nok et tap omtrent like tungt som Magnus Carlsen og sparket til automaten slik at den veltet. Slagordet «tap og vinn med samme sinn» var ikke hans motto. Men det Napoleon ikke visste, var at automaten bare var juks. Inne i maskinen satt en mann, en polakk, som hadde mistet begge beina i krigen og derfor trengte liten plass.

Men heller ikke dagens superdataprogram er perfekte. I sin sjakkspalte i Aftenposten skriver Atle Grønn den 7. des. etter et av VM-partiene: «Det er lenge siden jeg har sett så mye dumskap fra maskinene, særlig i sluttspillene der Karjakin satte opp den ene festningen etter den andre uten at supercomputerne som regner millioner av trekk i sekundet, skjønte hva russeren drev med».

Menneskehjernen

Så vi lar oss heller imponere av den menneskelige hjernen.

Av og til har noen av sjakkens mestere simultanoppvisning; vedkommende møter mange spillere samtidig. De sitter i ei lang rekke med hvert sitt brett. Jeg har vært med på dette et par ganger, sist for noen år siden i hallen i Kremmartunet på Gol. Et annet imponerende fenomen er blindsjakk: Spillerne har ikke brett og brikker foran seg, men ser for seg spillet bare i sitt indre blikk. Og de som har sett filmen om Magnus Carlsen, fikk demonstrert at han til og med kunne spille simultanblindsjakk, der han med bind for øynene spilte mot et titalls spillere samtidig, uten å se noen av brettene!

I TV-sendingene i forbindelse med sjakkturneringer har vi sett at den ene kjendisen etter den andre dukket opp og viste at han/hun også var sjakkspiller. En annen kjendis som var opptatt av sjakk, var dikteren André Bjerke. Han deltok i flere landsturneringer, f.eks. i 1951. Med en god del sjølironi begynner han da en av sine sjakksonetter («Glanspartiet») slik:

(Euwe: En tidligere verdensmester, Caïssa: Sjakkspillets gudinne)

«Det var min plan å bli den løvesterke

i sjakkens kunst – å bli Caïssas løve!

Det Pantheon som teller navn som Euwe,

det skulle også telle navnet Bjerke!»

Men det endte slik:

«Et glansparti! Jeg var den gudbårne

som ingen mester mer kan overliste!

Så gjorde jeg et trekk. Og mistet tårnet.

Moralen her er fyndig bibelstreng:

at de som tror seg først, skal bli de siste.

Og dermed høstet Bjerke null poeng.

Kåre Sørum