RSS
KONTAKT OSS
Norge har valgt å stå utenfor det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden, og har dermed overlatt til andre å bestemme utviklingen av det kontinentet vi er en del av.
Vi er blindpassasjerer på den europeiske reisen. Norge er som robåt uten årer, med en tamp slengt over til det europeiske skipet.
Hvis man vender blikket bort fra skipet, kan det faktisk se ut som om vi seiler vår egen sjø. Det er Tore Arnegard tilfreds med, skal vi tro hans kronikk i Hallingdølen 12. januar. Arnegard hevder at Norge vil møte lukkete dører i Brussel. Vi vil ikke ha noen innflytelse i Europaparlamentet, fordi våre representanter vil utgjøre noen få blant de mange. Bedre da å stå utenfor og styre oss selv, hevder Arnegard. Men det er jo ikke det vi gjør. Vi står utenfor og lar andre styre på våre vegne.
På gangen med klagerett
Det Arnegard beskriver at vil kunne skje i morgen, er realiteten allerede i dag. Gjennom EØS-avtalen har mange tusen direktiver passert gjennom det norske storting, mer til orientering enn til beslutning. Vi har opprivende debatter om tjenestedirektiv, postdirektiv, datalagringsdirektiv, gassmarkedsdirektiv og mange andre viktige beslutninger. Felles for dem alle er at direktivene er vedtatt lenge før de kommer til behandling i Norge. Man trenger ikke være enig i alt som kommer fra EU, men det må da være bedre å stå på innsiden med stemmerett enn å stå på gangen med klagerett?
Så mange som 70 prosent av alle vedtak i norske kommunestyrer har sin opprinnelse i Brussel. Miljøpolitikken styres mer av EU enn av Miljøverndepartementet og Stortinget. Rammevilkårene for det norske næringslivet, sett bort fra skatter og avgifter, avgjøres i hovedsak utenfor Norge, i fora der Norge ikke er med. Norske styrker deltar i skarpe EU-oppdrag utenfor kysten av Somalia, men når den politiske strategien skal legges, kastes Norges forsvarsminister på gangen. Det fikk Anne Grete Strøm-Erichsen erfare i fjor.
I realiteten EU-medlem
Hvis begrepet selvråderett skal ha en mening, må vi være til stede på alle de arenaer der den kan utøves. Selvråderett egner seg bedre i praksis enn i teorien.
Norge er i realiteten medlem av EU allerede, med fire unntak: Fisk, landbruk, euro og medbestemmelse. Vi er medlem av byråkratiet, men ikke av demokratiet. EØS-avtalen er helt nødvendig for å sikre oss tilgang til det europeiske markedet. 80 prosent av norsk eksport går til EU, et marked med 500 millioner konsumenter. Men avtalen sikrer oss ikke medbestemmelse og innflytelse over viktige beslutninger som angår Norge.
Arnegard er bekymret for at Norge skal avgi nasjonal makt til Brussel. Det har vi gjort for lenge siden. Norges forhold til EU kan best sammenlignes med at Finnmark skulle velge å avstå fra representasjon på Stortinget, og nøye seg med å betale de andre fylkene for å fatte avgjørelser for dem. Det ville være uakseptabelt for Finnmark. Spørsmålet er hvorfor det er greit for Norge å gjøre det samme.
Dårlige nyheter for Norge
Lisboatraktaten har trådt i kraft. Det er gode nyheter for EU, fordi det vil gjøre EU mer demokratisk og mer effektivt.
Det er imidlertid dårlige nyheter for Norge. EØS-avtalen kjenner bare EU-kommisjonen som motpart. Når EU flytter mer innflytelse til Europaparlamentet og overnasjonale organer, svekkes også Norges mulighet til å påvirke beslutningsprosessene. Selsaken er et godt eksempel på hvor ille det kan gå. Norge brukte sine krefter på å påvirke medlemslandenes ambassader og EU-kommisjonen. I realiteten hadde saken sin opprinnelse i parlamentet, og ble avgjort i parlamentet. Det interessante er at Danmark, et annet lite land, stadig får gjennomslag for tilpasninger og endringer til EUs regelverk, også i selsaken. Sverige hadde nylig formannskapet i EU, med ansvar for å lose den viktige Lisboatraktaten over mållinjen. Selvsagt kan små land ha innflytelse, men det krever at man er til stede der beslutningene fattes.
Tore Arnegard hevder at det er udemokratisk å melde seg inn i EU. Jeg mener det er tvert om. Ingen andre land taler Norges interesser i Brussel. Det kan vi heller ikke vente. Derfor må vi selv være der det skjer, ikke bare sitte i nærheten da det skjedde.
