1 år i USA:

Kristiane: Lake Oswego i Oregon

I dag er det tre uker siden jeg ankom Oregon, USA.

Etter å ha tilbrakt noen dager hos min gateaway familie for å bli kvitt jet laget fra den tolv timer lange reisen, var vi på orientering i Vancouver, Washington. Denne dagen gikk ut på å bli kjent med de andre AFS-studentene fra hele verden, som skal bo i det samme området. Lederene gav oss tildligere studenters erfaringer og forklarte reglene som AFS har. De gav oss muligheten til å bli kjent med gruppa vår, som vi vil være i hver orientasjon gjennom hele året. Når lederene sa at vi etter en viss tid vil få et kultursjokk, fortalte jenta fra Afrika som satt ved siden av meg, halvt gråtende og halvt leende at ho allerede hadde fått det. Jeg tenkte for meg selv at noen kulturforskjeller er mye større enn andre.

For etter tre uker har jeg erfart at Norge og USA ikke egentlig er så totalt ulike land. Forskjellene jeg har merket meg er for det første størrelsen på ting her i USA. Gigantiske kjøpesentre, matbutikker, potetgullposer, druepakker og så videre. Og ikke minst at man kan få tak i ALT i en butikk.

Men når det kommer til vertsfamilien min føler jeg meg egentlig forholdsvis lik. Både i måten de spiser og oppfører seg på og hvordan familieforholdet fungerer. For nei, jeg har ikke blitt plassert i den typiske amerikanske stereotypefamilien som spiser pølser og hamburgere hver dag, aldri lager hjemmelagede middager og synliggjør det på bredden sin rundt livet. Kostholdet til vertsfamilien min er veldig likt som det jeg er vant med, så forhåpentligvis kommer jeg ikke rullende hjem om et år, slik som så mange skrekkhistorier jeg har hørt om har endt. Her om dagen spiste vi faktisk norsk laks til middag – veldig godt!

Så her bor jeg altså nå, i Lake Oswego; en forstad til Portland, Oregon. Jeg liker byen godt allerede, veldig fin og koselig. Onsdag neste uke starter jeg på Lake Oswego High School. Min høstsport er vanlig fotball og ikke amerikansk, men jeg har dessverre ikke fått vært med så mye den siste uka.

Først tråkka jeg over og forstua venstre ankel på trening, så dro jeg til skolens fysioterapaut fire dager seinere for å trene opp igjen ankelen. Et hopp på høyre fot var nok til at jeg forstua høyre ankel også. Mange begynner å lure på hva jeg driver med her på andre sida av dammen, men det var altså ikke meningen å starte sesongen på denne måten…

Jeg gleder meg faktisk til å begynne på skola, slik at dagene går fortere og jeg ikke får tid til å tenke så mye på de jeg savner hjemme i Norge. Selv om jeg er ganske sikker på at enkelte er umulig å ikke savne uansett hva jeg gjør. Men jeg liker meg veldig godt her i USA til nå, og satser på at dette blir et spennende og minnerikt år.