Jeg må advare Emil som er på roret. Jeg prøver og reise meg opp, men skaller i noe. Jeg snur meg rundt på magen og prøver og reise meg, men blir kastet i veggen av en stor bølge som treffer oss fra siden. Hvor pokker er jeg? Jeg kjenner sjøen leker med oss å kaster båten opp og ned, frem og tilbake. Det er så mørkt som i graven og vi er på vei mot et skjær!
Jeg kjenner desperasjonen og panikken kommer å tar meg. Jeg kjenner på veggene rundt meg, prøver og tenke hvor jeg befinner meg. Jeg finner en dør og river den opp. Jeg har vært i forpiggen og dubbet av. Og nå krasjer vi i et skjær siden jeg ikke har fulgt meg på kartet. Det er jeg som har kartvakt og det er midt ansvar! Tanken på dette får meg til å svette som en svamp og den danner seg en klump i halsen.
Jeg løper fremover i båten og opp mot dekk der Emil sitter uvitende om alle farene som truer. Jeg kommer opp i luken og ser på Emil med et likblekt ansikt. Han sitter rolig som et lam, og sier: ”Har du drømt nå igjen?”
Det begynte etter vi krysset Nordsjøen, fra Kristiansand til Skottland, og drømmene gir ikke slipp. Det er merkelig at de kan være så realistiske, men er man slitt sliten og glir ut og inn av søvnen hele tiden, er det vanskelig og holde styr på hva som er drøm og virkelighet. Hver eneste natt våkner jeg opp svett og i panikktilstand og tror vi er ute av kurs og skal krasje. Jeg står opp og oppdager at vi ligger fortøyd eller at alt er i skjønneste orden. Men det har blitt mye bedre. Nå er det mye mindre panikk og mer sjekking av tilstander. I Skottland var det opp på dekk hver natt, selv om vi alltid lå trygt fortøyd i havn. Det var nok slitsomt og litt komisk for de andre om bord.
Et vanlig døgn ombord når vi er ute og seiler består hovedsakelig av å spise, sove og sitte på roret. Jeg avløser Emil hver sjette time, og sitter på roret i tre timer, før Vildun, nesten, alltid like blid kommer og avløser meg. Den mannen er utrolig. Visste ikke at det gikk an å være så positiv hele tiden. Han er den rolige og stabile som jeg er takknemlig for at vi har til kaptein.
Jeg må alltid å ta meg en snacks/mat før jeg legger meg til å sove, ellers så risikerer jeg å våkne opp litt uggen. Det gjelder å holde magesekken full til enhver tid. Det kan være et lite prosjekt, spesielt i høy sjø med 5-6 meter høye bølger, men samtidig desto viktigere. Er den ikke full, eller man drikker for mye vann, begynner det å ”skvulpe” og den kvalmende følelsen kommer.
Vi har stort sett alltid minimum et varmt måltid i løpet av dagen. Det er helt utrolig var det hjelper på humøret. En skål med varm pasta eller en varm kopp med suppe, vil jeg nesten si er livsviktig i hardt vær og stemningen er litt nede.
Innimellom de harde slagene, hender at vi har fine dager med sol og varme, og da beveger mannskapet seg opp på dekk for å sosialisere. Er det ekstra pent vær, men lav sjø eller fin medvind, tar vi frem ”The Quizbook” . Den er en kjempebibel med spørsmål som vi kjøpte i Skottland. ”The Best Pub Quiz ever 3” .På den måten blir vi allvitende og gode i Engelsk. Jeg tenker jeg skal delta på et spørreprogram når jeg kommer tilbake. Foreløpig er det Emil som er best i quiz, men det er bare fordi han er best i Engelsk. ;) Han er best i quiz UK og Spania, men uavgjort mellom han og Vildun på Portugal quizen. Vi tar han igjen!
Er det sol og nesten vindstille tar vi et bad. På seilas fra Lisboa til Madeira, hadde vi et par dager med nesten ingen vind og det var ikke annet å gjøre enn og vente. Og da hoppet vi i havet, gjerne med dykkemaske og snorkel. Men slapp av bestemor! Vi har alltid en mann i båten og ett sikkerhetstau på slep, som vi holder oss fast i.
Tanken på at det er 2000 meter rett ned kan til tider være skummel. Med dykkemaske, snorkel og krystallklart vann, kan man seg ganske langt ned i det svarte dypet. Det får man til å undre hva som befinner seg nede i dypet? Er det hval, gamle vrak eller kanskje en hai som skjuler seg nede der?
Jeg hadde lyst til å bade delfiner på turen. Men dessverre hørte jeg av noen spanske senóritas, at det var forbudt å komme for nærme dem, på grunn av alle turistene som kommer på besøk. Men hvalen kan vel ikke bry seg? Litt skumlere, men muligens litt kulere kanskje?
Den tiden vi hadde autopilot var herlig! Da kunne vi sitte å lese, se på kart, eller heve/senke/reve seil alene på vakt. Noe som var en kjempefordel på natten hvis det blåste opp eller vi nærmet oss land. Så med andre ord, vi må reparere den før vi krysser Atlanteren. Det å sitte på vakt høres kanskje litt slitsomt og kjedelig ut, men den kan også være svært underholdene og fascinerende. Spesielt hvis man har noe på øret. Det har hendt mer enn en gang at jeg står alene på dekk og synger og tråkker takten til Hellbillies, mens jeg ser på stjernene. Jeg innbiller meg at jeg det ikke er mange hallinger som har gjort før meg.
Jeg må si meg veldig fornøyde med turen så langt. Og den har blitt slik jeg hadde håpet. Grunnen til at vi reiste var for å oppdage andre land, møte nye mennesker og bli kjent med nye kulturer. Kulturene er kanskje ennå ikke så forskjellig fra den norske, men vi har møtt en haug med spennende mennesker. Og jeg vil påstå at seilere er et mer åpent folkeslag enn mange andre. De vil ha kontakt med andre mennesker og det er aldri noen problemer å komme i snakk med dem. Vi har vært om bord i flere båter, der vi utveksler seileerfaringer og tipser hverandre om havner og reisemål. Det er en del av greia. I Lisboa møtte vi blant annet den svært hyggelige belgieren Tom, som var ute og seilte med sin far. De skulle også til Amerika, og seile noe av den samme ruten som vi. Vi møtte han igjen i Santa Cruz de Tenerife. Der vi hjalp dem men noen greier i masten og han serverte frokost. Faren fortalte om sine seilaser over Atlanteren alene. Der han falt nedi en luke og brak tre ribben, slik han måtte seile resten av turen i store smerter. Han kontaktet legen når han var fremme, og det viste seg at det ene ribbenet hadde penetrert den ene lungen. Den står det respekt av! Vi håper å unngå slike ting, men farer kan oppstå. Vi har riktig nok tatt våre forhåndsregler, og investert i sikkerhetsutstyr for rundt nitti tusen kroner. Alt fra redningsflåte og sikkerhetsliner til medisiner og sysaker.
Sist uke hadde vi besøk av noen kompiser fra Hamar, Didrik og Magne. Jeg tror de satte pris på å bo om bord i en båt, selv om de måtte bo i cockpiten der det under kalesjen ble drivhustemperaturer om morgenen. De ble med på seilasen fra Santa Cruz til Las Americanos i sør. Det ble en liten skuffelse siden vi ble kastet ut fra havnen, etter at vi fikk noen spanske gloser i ansiktet. Men greide å tolke at vi hadde ti minutter til å fjerne oss. Men vi lar oss ikke knekke, å ankret opp utenfor kysten i tre dager.
Vildun og jeg prøvde dykkerutstyret til Magne. Mens Emil og Didrik ville prøve vannskliene på Siam Park, før vi prøvde oss på det beryktede utediskoteket El Faro. Guttene fra Norge ville sjekke om ølet smaker like godt her som i Norge og se om senóritasene var like pene som vi hadde fortalt. Det ble mye poker og moro mens de var på besøk, men søndag reiste de og det var på tide og finne seg en havn der vi kan jobbe med båten.
På grunn av dårlig vind, bestemte vi oss for å reise tilbake til Santa Cruz der vi visste det var en god marina. Så nå er vi her igjen og tenker vi skal være her noen dager mens vi fikser den endeløse listen med ting som må fikses før den store seilasen over Atlanterhavet. Den nærmer seg faretruende. Vi satser på å reise den 22. november. Kanskje vi rekker frem før jul? Eller kanskje vi må ta med ribbe for sikkerhets skyld.
I går møtte vi en annen norsk båt som seilte fra Voss. (Vet ikke hvordan det gikk til?) Draugen, som båten heter, har en besetning på tre 24 år gamle gutter. De har omtrent samme reiserute som oss men reiste en 1,5 måneder før oss. Vi planlegger å reise sammen med dem over. Alltid fint å ha noen å kontakte hvis det skulle skje noe.
Gjøremåls listen er alltid like lang og noen punkter er stadig gjenganger
• Solcellepanelet lader ikke
• Motoren går sjelden som den skal og må justeres stadig vekk
• Lister og treverk må limes og snekres på igjen
• Lyset i masten er et mysterium
• Lensing av båt må gjøre ca. 4. hver dag, hvor vannet kommer inn og også en gåte
• Olje treverk
• Sy seil
• Tette luker og sprekker
• Bytte pakninger
• Hamstre mat og vann for en måned. Vi skal ha med ca. 350 liter drikkevann. Noe som er dobbelt så mye som vi tror vi kommer til å bruke. I tilfelle lekkasje eller forurensning.
• M.m.m (Med masse mer!)
To be continued…
RSS
KONTAKT OSS
Jeg har oversett noe på kartet. Hvorfor så jeg ikke det tidligere? Vi er på vei mot et skjær!
