Dag 51 - Forbannet være vindgudene!!!

På dag tre skjer det som ikke kunne skje i den store mektige Biscaya bukten. Det skulle jo være store sjanser for høststormer på denne tiden, men i stedet blir det vindstille!

Vind pilen i masten spinner rundt sin egen akse og vi ligger å driver. Vi starter motoren og setter avgåre sørvestover med kompassnålen pekende på 210 grader. Vi har en underdimensjonert diesel tank på 40 liter og 20 i reserve. Det holder i ca 50 timer. Vi er avhengi av at vinden tar seg opp igjen. Problemet er bare at det er meldt sørvest vind. Og siden det er den veien vi skal blir vi nødt til å kryss opp mot vinden. Det er noe som vil ta evigheter med krysse egenskapene til Fortitudo. Jeg banner inni meg.

På dag fem står jeg opp og registrer at vi har kommet oss patetiske 10 nautiske mil nærmere land på en hel natt. Vi har seilt frem og tilbake på kysten av Spania. Jeg river meg i håret! Det var så nære at vi kunne se det, men det var allikevel så altfor langt unna. ”The forbidden land” tenker jeg for meg selv. Vi er for langt unna til å gå for motor, siden vi nesten er tom for diesel. Vi må bare vente! Det er en forferdelig frustrerende følelse og ikke vite når vi kommer frem. Jeg har lyst på en dusj, god mat og land under føttene. Jeg liker ikke klage, men syntes vinden har vært litt vel mye i mot oss!

Plutselig, etter mange kjipe timer, snur vinden. Stemningen går i taket og vi feirer med sjokolade og Quiz. Det har vi ikke gjort siden England. Bare vinden holder seg noen få timer. Da er vi uansett nære nok til å går for motor inn. Merkelig at stemningen kan snu slik proporsjonalt med vinden. Går sikkert an å lage en matematisk formel på det? Kanskje for mange ukjent faktorer?

Så skjer det, kvelden den femte dagen av vår seilas, kommer vi i havn i den Spanske byen Viveiro. Vi er glade! Emil hopper i land og roper ”Er det noen spanske senioritas her? Ingen svarer, men det gjør ikke noe. Vi utforsker en liten tur før vi sovner stille inn. I morgen går turen til La Coruna.